Legitimitet

Jeg har tidligere rettet søkelyset mot holdninger som går ut på at når og dersom den lovgivende forsamlingen vedtar lover man er uenige i, er dette ”dumme lover” som kan se bort fra.

Hvem bestemmer regjeringens legitimitet?
Spørsmålet blir naturligvis: hvem skal bestemme hvilke lover som til enhver tid er gjeldende lov? Hvem avgjør hva som er legitimt? Hvis den lovgivende forsamlingen i Norge, som er valgt av et folkeflertall, ikke har legitimitet til å gi lover, hvem har så denne legitimiteten?

I Morgenbladet kunne man lese i 1941:

Forordning av 31. Juli 1941.
Reichskommisar kan for det hele land eller for enkelte områder anordne den civile unntagelsestilstand… For vedkommende områder gjelder standrett. Gjenstand for standsrettslig forfølging er alle handlinger som forstyrrer eller truer den offentlige orden eller sikkerhet. Standretten idømmer dødsstraff eller livsvarig tukthus ikke under 10 år.

Dette er ”lover” og ”forordninger” gitt av en okkupasjonsmakt overfor en okkupert nasjon. Kongen og landets lovlige regjering hadde flyktet og befant seg i utlandet. Derfra forsøkte de å øve innvirkning på motstandskampen her i landet mens Quisling og hans marionettregjering løp Nazi-Tysklands ærend. Det er ganske opplagt at verken rikskommisær Terboven eller Quisling-regjeringen hadde noen form for legitimitet til å lave lover eller utstede dommer.

Alternativ til parlamentarismen?
Hvis man ikke aksepterer parlamentarismen som en legitim styreform, må man påta seg jobben med å foreslå en bedre – samt finne holdbare argumenter for denne nye styreformen. Hvis man derimot aksepterer parlamentarismen, er man faktisk nødt til å akseptere og anerkjenne parlamentet og de lovene og forordningene som blir vedtatt. Hvis man er uenige, står man fritt til å forsøke å påvirke eller forandre det – med demokratiske og parlamentariske midler. Det er i grunnen derfor vi har en haug forskjellige partier som forsøker å få oppslutning om sin politikk og sine synspunkter. Alternativt kan man naturligvis surmule og gi uttrykk for sin forurettelse hvor uuuuuurettferdig alt er på document.no og andre dertil egnede blogger.


Mangel på argument
Hvis ingen gidder å høre på hva du har å si, er det sannsynligvis fordi de aller fleste ikke mener synspunktene dine er noe verdt, at det er noe tullprat, dvs de er uenige. Men det gir deg ingen rett til å sprenge regjeringsbygg og parlament i luften og drepe alle dine meningsmotstandere. Hitler myrdet, fengslet og bygget konsentrasjonsleire. Eksempel til etterfølgelse?

”Argumentet” om at ”jeg anerkjenner ikke denne rettsstaten” er ikke et argument. Det er en fjollet og selvopptatt påstand som synes å uttrykke følgende: Jeg om mine (få) meningsfeller skal bestemme over dere alle sammen – hvilket sannsynligvis var noenlunde det samme som Quisling i sin tid mente. Det plasserer vedkommende i samme bås som all verdens hitlere, kadaffiere og bashar al-assadere – heldigvis uten deres muligheter.


Oppfordring til vold
Øyvind Strømmen siterer 24. oktober fra den anonyme norske bloggen AntiJihad Norge som 18. juli 2011 skrev:

Lovene som Stortinget vedtar er heller ikke legitime. Hvis myndighetene ikke er legitime er det imidlertid noe annet som blir legitimt. Det kan best illustreres ved å skru tiden tilbake til 1942 – 43. Da ble en norsk motstandsgruppe rullet opp i Majavatn i Nordland fylke. Folk fra det lokale lensmannskontoret deltok sammen med tyskerne i jakten på de norske motstandsfolkene som skjøt og drepte en lensmann og en lensmannsbetjent. Få, om noen, vil vel i dag stille spørsmålstegn ved deres rett til å skyte norske lensmannsfolk når disse gikk et illegitimt regime sitt ærend.

Her gjør man det enkelt for seg ved å slå fast at dagens regime er illegitimt. Intet argument. Videre:

Regimet i dag er også illegitimt, det baserer seg på at befolkningen er pumpet full av løgner og fortielser i flere tiår. Bare etter hvert som hver enkelt selv får [de muslimske] skadedyrene og spesialavfallet tett inn på livet begynner det å demre for dem. [...] Et eksempel på det er voldtektsbølgen i Trondheim denne våren og sommeren. Men tjener norsk politi i dag et illegitimt regime må det være like legitimt for dagens motstandsfolk å skyte dem som det var for norske motstandsfolk å skyte lensmannsfolk ved Majavatn i 1942, vel og merke når de håndhever grunnlovstridige lover som tjener de fremmede okkupantenes interesser.

Og vedkommende fortsetter med skjellsord og påstander om ”løgner og fortielser.” Fortsatt ingen dokumentasjon eller faktisk argumentasjon. Når så denne personen som åpenbart er en bærer av ideer som til forveksling ligner nazismens (med den forskjellen at ”den jødiske sammensvergelsen” er byttet ut med ”den muslimske”) refererer til nazismens djevelskap, ville det bare fremstått som ufrivillig komisk - hvis det ikke hadde vist seg at denne forskrudde tenkingen ga sånne tragiske resultater.

Og fortsetter ufortrødent:

Både i Norge og andre vestlige land har anti-islamske bevegelser og organisasjoner lagt vekt på å opptre lovlig og bare med ikke-voldelige midler. Det er vanskelig å kritisere dem for det, det tilsvarer på sett og vis om noen hadde forsøkt ikke-voldelig motstand mot den tyske okkupasjonen. Det ville selvfølgelig ikke vært noe galt i det, problemet er bare det at hadde all motstand mot nazismen vært ikke-voldelig ville Hitlers etterfølgere ha regjert Europa i dag, og for all sin djevelskap er nazismen bare som blåbær å regne mot islam.

Likt og ulikt blandes sammen i en forvirrende smørje der det til slutt oppfordres til ”væpnet motstand” og opprør pga disse ”illegitime lovene” og ”illegitime domstolene”.

På hvilket tidspunkt desinformasjonen, som denne saken fra Bergensbanen er et godt eksempel på, har pågått så lenge og så intenst at myndighetene ikke lenger er å anse som lovlige og legitime, og at væpnet motstand og opprør blir en rett, for ikke å si en plikt, vil i siste instans være opp til den enkelte å avgjøre i forhold til sin egen samvittighet. De som måtte si, og mene, at nå er begeret fullt må selvsagt regne med å bli dømt, av illegitime domstoler etter illegitime lover, slik de over 20 norske motstandsfolkene som ble henrettet etter Majavatn ble dømt, av illegitime domstoler og etter illegitime lover. Historien har imidlertid gitt dem en annen dom.

Så smeller bomben i regjeringskvartalet, bombemannen ”gjør opprør” og myrder en mengde politisk interesserte ungdommer på Utøya – og denne heroiske oppfordringen til væpnet motstand og opprør forsvinner fra internett. Dette er, som vi forstår, modige folk.

Sjikane av Utøya-helt
Den 25 oktober mottar så Per Anders Torvik Langerød, en av de overlevende fra Utøya, et sjikanøst brev fra et eller annet indivd som beskylder ham for å være landssviker.

Det er faktisk dere innvandrervennlige, muslimvennlige, islamvennlige som er «nazistene» i vårt dagens samfunn/Norge, og som er landssvikere,

 skriver denne personen. Uten å måtte kaste bort mye energi på grubling kan vi slå fast at vedkommende ikke utpreger seg verken med intelligens eller historiekunnskap.