lørdag 14. november 2015

Allahu Akbar?




 Allahu Akbar, Gud er stor!

Igjen lød dette hyllingsropet under gårdagens blodbad i Paris, mens tro tjenere av Allah myrdet Allahs egne skapninger. Til slutt sprengte heltene seg selv i luften, hovedsakelig guttunger mellom 15 og 18 år gamle. Feige selvmord som i disse menneskenes forunderlige tankeunivers omdefineres til «martyrium», blodvitne, for en hellig sak, og dermed noe høyverdig.

Massemord og terror, som ifølge de «hellige krigere» representerer den ypperste form for moral. Disse «krigerne» som kriger mot ubevæpnede mennesker som er ute for å more seg en fredagskveld. «Krigere» som blir belønnet for sine heltegjerninger med en plass i Paradis, der det venter 70 jomfruer på dem. Hva skal de hellige krigerne med disse jomfruene, forresten? Og hva skal vi, som ikke er fullt så hellige, føle for denne type mennesker? Hat? Medynk? Forakt?

Mens resten av verden har blitt mer og mere sekularisert, samtidig med utviklingen av moderne naturvitenskap, har deler av den muslimske verden vendt tilbake til middelalderens bokstavtro religiøsitet og ideologier. Disse selverklærte hellige forbanner den vestlige verdens teknologi og tenkesett – boko haram – «vestlig utdannelse er synd», som det heter – men ser ikke den himmelropende (sic!) logiske bristen i selv å bruke denne teknologien i sin kamp mot den «syndige» vesten. For logikk er ikke noe tema for dem. Og med utgangspunkt i samme logikk, kan dette lille mindretallet av verdens muslimer utrope seg selv til rett-troende, og alle andre mennesker - alle andre muslimer inkludert - er dermed vantro. Og de vantro fortjener å dø. Dermed har man legitimert sine drap.

Er muslimenes gud stor?

Tjaaa. Hvis IS-versjonen av islams guddom faktisk trenger overtroiske morderiske idioter til å forsvare seg, er han i beste fall en liten stammegud som får god plass på et steinalter i et nomadetelt i den arabiske ørken. Og i så fall behøver vi ikke å ta hensyn til ham.

Allahu Akbar? Er han?