- ligner ikke Mefisto likevel...

Etter det første åpne fengslingsmøtet for massemorderen fra Utøya kom det mange reaksjoner som kan sammenfattes i følgende forbausete utsagn: Men han lignet jo ikke Mefisto likevel…? En pen og pyntelig vestkantgutt med vannkjemmet hår, velpleid kinnskjegg og mørk dress som sitter og fingrer med mansjettknappene sine….

Bildet av den høflige velkledde unge mannen bryter med alle våre stereotypier om hvordan en ond drapsmann ser ut. Men drapsmenn er ofte verken skumle av utseende eller uflidde.

Den amerikanske seriemorderen Ted Bundy som ble henrettet i 1989 for drap på 28 kvinner, hadde et utseende og en dannelse som gjorde at han ble beskrevet som ”enhver svigermors drøm”. Sannsynligvis var det faktiske antallet mennesker han hadde myrdet 36, men han blir jo en ren smågutt sammenlignet med ”vår egen” drapsmann.

Anders Behring Breivik har nok skaffet seg en plass i historiebøkene, om enn ikke på den måten han har forestilt seg.  Han er sannsynligvis den verste massemorderen i moderne tid. Noe av en verdensrekord. Ikke rart han ser stolt ut når han ankommer rettssalen…

Det lille stive halvsmilet hans er også blitt hyppig kommentert. Er det uttrykk for usikkerhet? Er det nedlatende? Det vi helt sikkert vet er at denne ekstremt selvopptatte unge mannen har pyntet på fjeset sitt og forsøkt å gjøre seg vakrere ved hjelp av plastiske operasjoner. Da blir man gjerne litt stiv i trynet - om ikke av andre grunner.

En av Utøya-overlevende, Torunn Kanutte Husvik, sier til Klassekampen at forrige gang så hun bare beina og våpenet hans. Da var han stor og farlig. Denne gangen, i Tinghuset, var han ubevæpnet, og hun så bare

”- en svak, utilpass mann.”

En annen av ungdommene, Hermann Holmøy Heggertveit, sa:

"Når jeg ser ham nå innser jeg hvor liten og patetisk han er".

Og dette er nok bra i samsvar med virkeligheten. Når man tar fra ham våpnene, er han ikke lenger noen farlig, stor og sterk "tempelridder" og "militær kommandør", men en ynkelig gutt med forkvaklet fantasi som sutrer over såret han har fått på en finger.

I løpet av 110 timers avhør har drapsmannen ikke vist følelser, verken gråt eller latter. Men at han kan more seg, vet vi også. Mens han bekjempet hatideologi jublet, hoiet og lo han seiersikkert - og skjøt ubevæpnete samfunnsengasjerte barn og ungdommer. Dette gjorde han for å beskytte Norges – og Europas – befolkning mot hatefull ”multikulturalisme”.

Måtte Gud – måtte alle tenkbare guder – beskytte oss mot disse gode og velmenende menneskenes kjærlige beskyttelse...