Ilham Hassan skriver i Morgenbladet i dag:
"Redaksjonene har ansvar for konsekvent å rydde opp og slå ned på rasistiske og islamofobe ytringer i nettavisene. Hittil har nasjonalister og rasister fått herje vilt i kommentarfeltene mer eller mindre uten inngripen. Nærmest all hets mot muslimer anses å falle inn under ytringsfrihetsparolen"
og
"Mange av disse ytringene er blitt fremsatt av personer og grupper som Anders Behring Breivik anser som forbilder i antijihad-kampen..."
For egen regning vil jeg legge til: hvor går grensen for ytringsfriheten? Hvor mye intoleranse skal vi tolerere i toleransens og ytringsfrihetens navn? Hvor mange anslag mot demokratiet skal vi akseptere i demokratiets innenfor demokratiets rammer?
Egentlig enig med Ilham Hassan, iallefall når det gjelder diagnosen, men medisinen er jeg i tvil om så lenge ytringsfriheten gjelder. Her må nok det meste overlates til redaksjonene og deres skjønn, gjerne i debatt med leserne. Jeg tror grensedragningen må skje gjennom åpen offentlig debatt, det er vanskelig å lage en lov, en formel.
SvarSlettJeg er ikke sikker på hva jeg mener om medisinen. Det åpne, demokratiske og tolerante samfunnet har helt klart sin pris. Jeg ser umiddelbart to spørsmål: hva er vi villig til å betale for at det skal være som det er? Og: er det slik vi vil ha det? Hans Skjervheim skrev for mange år siden en artikkel som bare blir mer og mer aktuell og som het "Det liberale dilemma". Og som tittelen antyder er ikke svarene på disse spørsmålene selvinnlysende.
SvarSlett