Kultur

Fra latin: cultura eller colere, ”dyrke,” ”oppdrette”, ”avl”, opprinnelig brukt om å dyrke jord eller vin. Ordet var altså brukt til å beskrive handlinger i den fysiske verden, først og fremst innen jordbruk og hagebruk, i mer moderne tid også i tilknytning til oppdrett (dyr, fisk) og til dyrking av for eksempel bakterier (innen medisinen). Kulturbeite er områder i skog og mark som er ryddet for kratt og gjødslet og på denne måten forbedret som beitemark.

Bildet viser dyrking av vindruer. 

Åndsdyrking

Allerede romeren Cicero (106 – 43 f.Kr) snakket om å utvikle eller dyrke sin ånd (cultura animi). Ordet for gudedyrking (kultus) har samme opprinnelse. Kulturbegrepet slik det brukes her i Norge har kommet til oss fra Tyskland. I Frankrike brukes i stedet ordet sivilisasjon.

Definisjonsforsøk

Det har vært gjort flere forsøk på definisjoner av hvordan kultur skal forstås når det brukes om samfunnet, en av de første er E. B. Taylors (1871): ”Kultur, eller sivilisasjon…er den kompliserte helhet som omfatter kunnskap, trosforestillinger, kunst, lovregler, moral, skikk og bruk, og alle andre ferdigheter og vaner mennesket har ervervet seg som medlem av et samfunn.” En kortere versjon er Herskovits´ (1948): ”Kultur er den menneskeskapte delen av våre omgivelser.” 

Kultur

Inkludert i begrepet kultur er de fysiske gjenstander og ting som omgir oss, bestemte kunnskaper og ferdigheter (kompetanse) som gjør at vi kan forstå og benytte oss av disse gjenstandene, samt holdninger, tradisjoner og sedvaner innenfor samme historisk og samfunnsmessig kontekst. 

Norsk kultur

Til den norske kulturen hører altså bruken av ordet kultur som vi har hentet fra den tyske kulturkrets.