Riddere og tempelriddere.

Riddere

Middelalderens ”riddere” hadde lite til felles med de romantiske forestillingene om riddervesenet som senere har utviklet seg. For en stor del var de illeluktende og uvitende leiesoldater som solgte sine ferdigheter til høystbydende.

Tempelherrer - munker

Tempelridderne – eller tempelherrene som de også ble kalt - var kristne krigermunker. Ordenen ble stiftet i 1119 og godkjent av paven i 1128.

 Alle munkeordener har regler som man forplikter seg til å følge når man slutter seg til den, så også tempelridderne. Deres ordensregler ble utarbeidet av blant andre Bernhard av Clairvaux (1090 – 1153), en av den meditative cistercienserordenens grunnleggere.

Tempelriddernes oppgave skulle være å beskytte pilegrimenes reiser til Det Hellige Land, og navnet sitt fikk de pga at de – i følge sagnet – opprettet sitt hovedkvarter der Salomos tempel skulle ha ligget.

Fra munkevesen til pengevesen
Tempelridderne var ikke underlagt andre autoriteter enn pavens, og kunne derfor bevege seg fritt uavhengig av grenser. De var også fritatt fra skatter og toll.

(Den eneste tempelridderen som eksisterer i den virkelige verden i dag: en sjakkbrikke)

Ganske få av ordenen var involvert i det som formelt skulle være dens oppgave: å beskytte pilegrimene. De fleste arbeidet med finansielle oppgaver, opprinnelig for å sikre krigernes økonomi, etter hvert ble det finansielle et mål i seg selv, noe som førte til utviklingen av verdipapirer og sjekker – altså en tidlig form for bankvesen. Dette resulterte i til at ordenen ble uhyre rik på verdslig gods og gull. Fokuset ble altså flyttet fra et ideelt og religiøst munkevesen til et sekulært pengevesen.

Den triste virkelighet - og myten
Tempelridderordenen ble opphevet av paven i 1312, og dens siste stormester, Jacques de Molay, ble brent på bålet i Paris i 1314. De fleste av ordenens jordgods i England og Frankrike ble inndratt av staten, mens de i Tyskland ble overtatt av Johannitterne.

Tempelridderne har helt siden sin tragiske undergang, og kanskje også på grunn av den, vært omgitt av myter og romantikk. Innenfor litteraturen finner man mange romaner som har hentet sitt stoff fra den mystikken denne middelalderordenen har gitt opphav til. En glitrende god roman i så henseende er Umberto Ecos ”Foucaults pendel.

Disse mytene har også gitt næring til fantasien til mange ridderromantikere som – på linje med Cervantes´ ”Don Quijote” – betrakter seg selv som arvtakere av en innbilt ”riddertradisjon” som i beste fall døde ut for atskillige århundrer siden. Men ingen av disse moderne etterplaprene har noe som helst med de opprinnelige tempelridderne å gjøre, verken religiøst, historisk eller ideologisk, og i motsetning til Don Quijote, Ridderen av det bedrøvelige ansikt, mangler de det denne romanfiguren hadde i overflod: moral.

Anders Behring Breivik- en patetisk dagdrømmer
Det siste skuddet på denne stammen er altså Anders Behring Breivik som med sine storhetsfantasier og sitt infantile verdensbilder har gjort seg fortjent til tittelen ”Gyngehestridder” og som pga sine handlinger nå også kan kalle seg ”Barnemorder” og "Mental Krøpling av 10. Grad.”