Nesten mentalt skadet...

Massemorderen føler seg nesten mentalt skadet.

Kan det være et bitte lite glimt av gryende selvinnsikt?

Eller er det bare et av de vanlige uttrykkene for selvopptatt og selvmedlidende syting?

Herostratos

Grekeren Herostratos satte i år 356 fyr på Artemis-templet i Aten – for å bli berømt. Denne type berømmelse har gått inn i historien som ”herostratisk berømmelse.”

Mens ABBs drapsorgie åpenbart var på tegnebrettet sa han til en kjendis som han traff på byen at ”om ett år er jeg tre ganger så berømt som deg.”

Berømmelse har alltid sin pris, men det betyr kanskje ikke så mye - så lenge det er andre som betaler regningen....

Hellas har sin Herostratos, Norge sin Behring Breivik. 

Overveldende intellekt

Vår lokale selverklærte helt og tempelridder har funnet ut at AUF er en politisk ungdomsorganisasjon og at flere av ungdommene han myrdet til alt overmål hadde politiske verv! Denne formidable erkjennelsen fremstår som så ny og viktig at han insisterer å bruke rettens tid på å informere om dette.

Man kan ikke annet enn bøye seg i støvet for et slikt overveldende intellekt.

Talerstol?

Legg merke til ansiktsuttrykket

Forbildet

8. november 1923 forsøkte Hitler og en bande nazister å gjøre statskupp i Tyskland, det som senere er blitt kjent som ”Ølkjellerkuppet”. Som kupp betraktet var det en katastrofe og Hitler ble dømt til 5 års fengsel for høyforræderi 1. april 1924. 

I mellomkrigstidens politiske klima var det lett for nazistene å skåre billige poeng, og Hitler kunne brukte rettssalen som talerstol for sine ideer. Det faktum at han slapp ut igjen allerede 20. desember samme år som han ble dømt viser at nazismen hadde sympati og grobunn i den tids Tyskland. 

Rettssalen som talerstol

Dette var åpenbart også målet for vår lokale massemorder og terrorist: å skape mest mulig blest om seg og sitt ”budskap” for så – som Hitler – å vinne sympati og oppslutning gjennom å bruke rettssalen som talerstol for sine forskrudde tanker. 

Men allerede under drapsmannens forklaring begynner nedturen. 

Regentens første tale 

I stedet for den store folketaler som vinner massene med sin ordkunst og sin logikk, hører vi en gutt lese opp en dårlig skolestil som han har brukt flere måneder på cella til å snekre sammen. I stedet for ovasjoner og applaus, gjesper tilhørerne etter en stund, og på tross av sakens alvor er det enkelte som ikke klarer å holde latteren tilbake. Den nye regenten gjør ingen umiddelbar lykke i sin første og sannsynligvis eneste tale til sitt folk… 

Det er ingen offensiv fører vi blir konfrontert med, ingen ideolog, men en taper som drives fra skanse til skanse etter hvert som han konfronteres med realitetene utenfor gutterommets og internetts fantasiverden. Han er irritert på statsadvokaten som ”latterliggjør” ham når han blir utspurt om detaljer ved den selvkomponerte paradeuniformen. Men det er ikke anklageren som har designet det lattervekkende plagget: det er drapsmannen selv. Det er ikke statsadvokaten som latterliggjør Breivik. Det klarer han helt på egen hånd. Ta fra drapsmannen bombe og skytevåpen og det er ikke annet enn en puslet dagdrømmer tilbake – selv om drømmene har et grotesk innhold. 

Dårlig hukommelse og skadet følelsesliv

Hukommelsen er heller ikke helt patent, viser det seg. Når han blir spurt ut om ting han i følge det såkalte manifestet skal ha foretatt seg, er svaret noen ganger at han ikke husker hva han har skrevet. Han påberoper seg indirekte også definitorisk makt når han hevder at han ikke er en barnemoder – fordi ha ikke har myrdet barn under 14 år. Myndighetsalderen i Norge er 18 år. Er det greit å drepe barn mellom 14 og 18?  

I sitt klipp-og-lim prosjekt fremstiller han seg som velutdannet, han har angivelig brukt 15 000 timer til selvstudium. Men klarer ikke å huske en eneste bok han har lest. Han har – igjen angivelig – skåret svært høyt på en nettbasert IQ-test, men nekter å underkaste seg en faktisk test – fordi han ikke får forberede seg. Det er som å nekte å ta matematikkeksamen fordi man ikke på forhånd får lese fasiten. Han bommer på elementære historiske fakta og bruker ord feil. Det åpenbart skadede følelseslivet han legger for dagen prøver han også å heroisere; han har meditert, må vite, brukt samme meditasjonsteknikk som de gamle japanske samuraiene for å fjerne følelsene sine...

Men å fjerne følelser er ikke og har aldri vært hensikten med meditasjon, og lar knapt nok gjøre. Hvis man derimot ikke har særlig empati i utgangspunktet er det ikke noe særlig og ”å meditere” vekk. At samuraien og martyren Breivik ikke ga like mye blaffen i sitt eget som i andres liv ble med all tydelighet vist ved at han mot slutten av drapsorgiene ringte politiet og nærmest tryglet om å få ”kapitulere” før han løp noe som helst risiko. Ikke desto mindre hadde han – på forhånd – bevilget seg ett års dataspill som premie for sitt ”martyrium.” Martyrium? En ekte samurai ville begått harakiri hvis han mislyktes. Men ”kommandøren” valgte altså å kapitulere før han risikerte å komme i kamp. Å skyte barn er greit for denne selvutnevnte helten. Men altså ikke å kjempe mot bevæpnete voksne. Det er farlig, det...

Lånte fjær

Breivik har mange fine fjær. Ingen av dem er hans egne. Skjønt; i den multikulturelle hilsenen han møtte retten med de første dagene (litt italiensk fascistisk, litt tysk nazistisk) ser det ut for at Breivik har utfoldet hele sitt intellektuelle og kreative repertoar. Han har føyd til noen bitte små detaljer – som visstnok er unikt for hele tempelridderordenen der han både var justitiarius, kommandør – og eneste medlem – noe med å knytte neven med håndflaten ned…. Er det ikke storveis? På aktors spørsmål forteller Breivik at han ikun er en ringe fotsoldat – selv om han altså har utstyrt seg med mange gjeve titler. 

Patetisk

Han har etter hvert også plukket opp et nytt ord som han bruker til stadighet: pompøst. Han hadde vært for pompøs til å begynne med. 

Nei ikke pompøs. Patetisk.

I stedet for å målbinde aktor og trollbinde tilhørerne med sin retorikk, i stedet for å gjøre rettssalen til en talerstol og rettsaken til en vandring fra seier til seier, kan vi iaktta en engstlig og sint mannsling som kjemper en desperat og defensiv kamp for i beste fall å unngå å bli erklært sinnssyk.

ONDSKAP

Å beskylde andre for ondskap er en tvilsom sport. Etter 11. september ble det sagt at retorikken til Osama bin Laden og Bush var på fallende lik, og at begge parter beskyldte den andre for å representerer det onde. 

Filosofen Lars Fr. Svendsen deler ondskapen inn i 4 kategorier: 

Ondskapens 4 kategorier 

1. Demonisk ondskap: at man gjør ondt fordi det er ondt. Denne formen for ondskap har noe ”godt” ved seg fordi den tilfredsstiller utøveren. 
2. Den instrumentelle ondskapen: den onde handling er ikke et mål i seg selv, men et middel for å oppnå et mål..
3. Den idealistiske ondskapen: man gjør noe ondt i troen på at det er godt. Her finner vi korstogene. Larsen plasserer også terrorister og nazister her. 
4. Den dumme ondskapen: at man handler ondt uten å tenke over at det er ondt. Skiller seg fra den idealistiske ondskapen ved at man ikke tenker over at det man gjør er ondt. 

Høyreekstremisme

For meg synes det som om høyreekstremistene - enten de nå kaller seg ”militante nasjonalister”, nasjonalister, nasjonalsosialister, fascister eller nazister - representerer en kombinasjon av de tre første formene for ondskap. Som oftest fremstår de som et slags moralens vrengebilde der det som i vanlige menneskers bevissthet fremstår som umoralsk og ondt, blir glorifisert og idealisert, mens godhet blir latterliggjort og foraktet. 

Høyreekstremismens utgangspunkt er asymmetri: noen (en etnisk gruppe, nasjon, mennesker av en bestemt hudfarge, kultur eller tilhørende en bestemt religion) defineres som bedre og mer verdifulle enn andre. Dette utgangspunktet blir vanligvis fremstilt akiomatisk (som selvinnlysende). På tross av dette bruker ideologene bak disse tankeretningene ofte atskillig energi for å forsøke å begrunne og rettferdiggjøre påstandene sine.

Interessant nok består disse begrunnelsene som oftest av lett påviselige løgner, bevisste fordreininger av historiske fakta og systematiske mytedannelser. Det er for eksempel ikke mulig å stille spørsmål om hvorvidt den systematiske utryddelsen av jøder og annerledestenkende fant sted under annen verdenskrig. Likevel blir dette ofte benektet av dagens såkalte ”nasjonalister.” Her fornektes historiske fakta. Av hensyn til et større og bedre mål? En illusorisk ”rases” overherredømme? 

Vi ser hvordan det ekstreme høyre forherliger vold og terror, hvordan de forakter menneskeliv og alminnelige menneskerettigheter, hvordan løgn opphøyes til høy moral. Jeg synes ofte det kan være vanskelig å få øye på noe annet enn ondskapen som mål i seg selv. 

Det er mulig Anders Behring Breivik er psykotisk, dvs det man i dagligtale kaller sinnssyk. Likevel er han en typisk representant for det ekstreme høyre. 

Nordisk rase? 

Den ”ariske” myten, som fortsatt ser ut til å være levende, forteller at den ekte nordmannen er høy, blond og blåøyd. Et kikk i speilet og på naboen burde være nok til å realitetsorientere de fleste. Breivik fremstod som svært nordisk og blond på portrettbildene av seg selv som han la ut på nettet før drapsorgien. Etter noen måneder bak murene er han like brunhåret som de fleste av oss. Den nordiske ”arier” har aldri eksistert annet enn i fantasien til en del perverterte individer. 

Nasjonalisme? 

Norge startet som små samfunn av jegere, senere bønder og fiskere. Noen av innvandrerne kom fra Nord-Europa, men som overalt ellers har befolkningen opprinnelse flere steder i verden. Norge ble samlet til en slags nasjonalstat av Harald Hårfagre i 872. I 1030 ble landet formelt kristnet, og selv om dette skjedde med bål og brann, var det innledningen til sivilisering av landet. 

Allerede på 1200-tallet ble lovverket samlet under Magnus Lagabøter, og den humanitetstradisjonen som kan resultere i at Breivik idømmes psykiatrisk behandling, kan føres tilbake til dette lovverket der prinsippet om at gal manns drap ikke straffes med døden. Det norske lovverket som beskytter psykotikere er tilnærmet unikt i verden, og hører med til vår kulturs eldste tradisjoner. Norge har i mer moderne tid stått i spissen for å forsvare demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. 

Hva slags nasjonalisme er det de norske ”nasjonalistene” representerer og kjemper for? De demokratiske tradisjonene? Breivik og flere av hans likesinnede nekter å anerkjenne den norske rettsstaten, og avsverger seg dermed en juridisk tradisjon som fører 800 år tilbake i tiden. Eller er det fantasien om den herlige vikingtiden som begynte i ca år 800 og varte i knappe 250 år som er det "egentlige" og "ekte" norske"? 

Ondskap

Mannen som myrdet 77 mennesker sitter med et fornøyd lite smil om munnen mens aktor og vitner beskriver hans groteske handlinger og resultatene av dem. Hvis dette ikke er ondskap, har begrepet mistet sitt innhold. 

Det er forbusende at ikke flere av oss nordmenn ytrer seg mot disse selverklærte heltene som insisterer på å befri oss fra oss selv, disse menneskene som knapt kan karakteriseres som annet enn onde, uavhengig av hvilken definisjon av ondskap man benytter. Hvis høyreekstremistenes nasjonalisme representerer vår nasjonalitet - vel, da er Norge et ondt land land og nordmenn onde.

Anders Behring Breivik og andre ”nasjonalisters” nasjonalisme har lite med norskhet og norsk nasjonalisme å gjøre, men er nærmest en blåkopi av de middelalderske terrorregimene de hevder å forrakte så inderlig.

Showtime

Det er rørende å se hvordan en massemorder faktisk er i stand til å gi uttrykk for følelser. Han gråter. Objektet for sympatien, sorgen – eller hva det nå er han måtte føle, er naturligvis ham selv.

Jeg så en gang klipp fra en rettssak i USA der en av landets verste seriemordere gjennom alle tider møtte hatet og bebreidelser fra familiene til jentene han hadde myrdet med et nedlatende blikk. Inntil moren til et av ofrene sa: Jeg synes synd på deg.

Da gråt ham.

For det var naturligvis ham det var synd på.

Breiviks psyke ser ut til å være formet over samme selvdyrkende narsissistisk lest.

Nå er det showtime og drapsmannen får all den oppmerksomheten han har higet etter. Sirkuset kommer til å foregå noen uker fremover.

La oss deretter glemme dette ynkelige misfosteret av en mannsparodi.

Nazismen og overmenneskene

Nazisme i praksis

Nazisme er blir ofte beskrevet som fascisme pluss rasisme, og er en forkortelse for Nationalsozialismus – nasjonalsosialisme.

Fascistiske ideer og organisasjoner var i fremvekst i hele Europa i mellomkrigstiden, og kuliminerte i opprettelsen av Italias fascistparti under Mussolini og i Tysklands ”Nasjonalsosialistiske Tyske Arbeiderparti” (NSDAP) under føreren Adolf Hitler.

Hitler. Høy, slank, blond arier?

Mens nazismens ”sosialistiske” elementer knapt nok var tilstedeværende, var derimot nasjonalismen sterkt fremtredende.

Nazismen delte fascismens ideer om en ikke-demokratisk nasjonalstat ledet av en ”sterk” mann (førerprinsippet) der parlamentarismen var satt ut av spill. Kampen mot sosialisme (”bolsjevismen”), og liberalisme var sentral. Den fascistiske og nazistiske nasjonalstat er korporativ, dvs at det er staten som styrer så vel arbeidsgiver- som arbeidstakerorganisasjonene. Andre viktige fellesideer var anti-feminisme, forakt for svakhet, imperialisme, militarisme, anti-intellektualisme og dyrking av myter.

Imperialisme og militarismen førte naturlig over i erobringskriger. Anslått antall døde under annen verdenskrig: 82 689 700 mennesker.

Men der fascismen er nasjonalistisk, er nazismen i tillegg rasistisk.

Himmler. Høy, slank, blond arier?

Nazistenes rasisme bygger på om forestillingen at den germanske eller ariske ”rasen” er alle andre overlegen, både fysisk og intellektuelt. I et forsøk på å underbygge denne påstanden grep man til pseudovitenskapen, først og fremst sosialdarwinisme. I Darwins uttrykk ”the survival of the fittest” (fit = passe, tilpasse, egnethet) ble ordet fit tolket som den sterkeste. Dette er en "darwinisme" ingen evolusjonsbiolog vil kjenne seg igjen i.

Og fra denne biologiske feilslutningen foretok man en moralsk og filosofisk feilslutning: den som er sterkest og mest hensynsløs fra naturens side har rett til å herske over de svakere. De svakere blir ganske enkelt definert som de ikke-ariske folkeslag, først og fremst jøder, slavere og sigøynere. Vi får konstellasjonen overmennesker (høyreiste, blonde og blåøyde ariere) mot undermennesker (mørkhårede, mørkhudede).

Göring. Høy, slank, bond arier?

Spesielt jødene utmerker seg som undermennesker: de sammenlignes med rotter og skadedyr. Jødene ble utpekt som syndebukker for det meste som hadde gått galt, både i Tyskland og resten av verden, noe som ikke var vanskelig for nazistene å få til. Antisemittismen har dype røtter i europeisk kultur, også i Norge.

I Kong Christian Vs Norske lov av 15. april 1687 erklæres jøder uønsket i Norge, og dette forbudet blir gjentatt i den nye grunnloven av 1814:  

"Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Jødene utstyres med nedarvede negative karakteregenskaper: de er upålitelige, grådige og slue. Arierne, derimot, utmerket seg ved sitt vakre utseende, sin intelligens og sin besluttsomhet.

Goebbels. Høy, slank, bond arier?

Konstruksjonen "ariere" blir også tilkjent æren for å ha bygget imperier opp gjennom historien. Ettersom de germanske stammene i den virkelige verden verken har bygget imperier eller gjordt andre storverk, måtte man postulere noen sammenhenger: Arierne kom egentlig fra de sunkne Atlantis og var den rasen som ga opphavet til Romerriket, Egypt og Inkariket i Sør-Amerika. Alle fremskritt i verden har sin opprinnelse hos disse arierne, og nedgangstiden startet da de ariske overmenneskene blandet seg med undermennesker.

Dette er ideer som knapt nok noe vettig menneske kan annet enn le av, men ble tatt på alvor av Nazi-Tysklands lederskikt og fikk katastrofale følger. Det er trist å se at lignende ideer fortsatt markesføres.

Nazistenes utryddelse av ”undermennesker” var resultat av disse fantasiene: rasen måtte renses, dvs. undermenneskene måtte utryddes. Nazismen som ideologi har folkemordet som logisk konsekvens.  Mer enn 6 millioner jøder ble systematisk utryddet i løpet av krigen. Selv etter at Tyskland i praksis hadde tapt krigen, fortsatte jødeutryddelsen med full styrke. 

Massemord - fortsatt benektet....

En kikk på noen overmennesker
Overmenneskenes overmennesker, nazilederne, fylte ikke akkurat
sine egne "arier"-krav.

Hitler var ikke nettopp blond, sterk og høyreist. Han vart plaget av kronisk forstoppelse og sannsynligvis avhengig av amfetamin. Mye taler for at han led av syfilis, og han var åpenbart sterkt redusert, både fysisk og psykisk mot slutten av sitt liv.

Himmler, heller ingen blond, arisk adonis. Mislykket i alt han hadde foretatt seg, til og med som kyllingoppdretter. Derimot vellykket som overmenneske og massemorder - så lenge han hadde andre til å utføre ugjerningene for seg.

Göring var i en periode innlagt på sinnssykehus pga sin morfinavhengighet. I sine velmaktsdager var han fortsatt avhengig av morfin og ekstremt overvektig. Heller ikke han utmerket seg med sitt blonde og "ariske" utseende.

Goebbels var mørk, kortvoks og hadde klumpfot, og var den eneste i nazieliten som hadde høyere utdannelse - en doktorgrad i litteratur. Ble derfor titulert som dr. Goebbels.

Dette er mennesker som fortsatt dyrkes som "overmennesker" av folk som sårt trenger noen å se opp til. 

Noe til helter for dagens nynazister.

Fascisme

”Fascisme er best definert som en revolusjonær form for nasjonalisme, en som fremstiller seg selv som en politisk, sosial og etisk revolusjon som sveiser 'folket' sammen i et dynamisk nasjonalt fellesskap under nye eliter som er fylt av heroiske verdier. Kjernemyten som inspirerer dette prosjektet er at bare en populistisk bevegelse hinsides klassemotsetninger og bestående av rensende, cathartisk nasjonal gjenfødelse (palingenesis) kan hindre forfallets flodbølge.” 

Roger Griffin, professor i historie ved Oxford Brookes University

”(Fascisme er) en form for politisk atferd preget av tvangsmessig opptatthet av samfunnets forfall, ydmykelse eller offerstatus. Ved kompenserende dyrking av enhet, energi og renhet, der et massebasert parti av engasjerte, militante nasjonalister (….) samarbeider med tradisjonelle eliter, oppgir demokratiske friheter (…) og uten etiske eller juridiske begrensninger (forfølger) målene om intern rensing og ekstern ekspansjon.” 
Robert O. Paxton, professor emeritus ved Columbia University

Fascismen er en politisk ideologi som vokste frem i mellomkrisgstiden – og som fortsatt eksisterer som en politisk maktfaktor. Den har navn etter det gamle romerske maktsymbolet fasces, en bunt pinner bundet sammen med en øks. Og i og med dette symbolet er vi ved sakens kjerne: Drømmene om gjenoppliving av fordums storhet.

For fascismen grunnlegger i Italia, Benito Mussolini, var Italia det gamle romerske imperiums arvtaker. Hvordan beskrive fascismen som ideologi? Vanskelig, ettersom den spiller på følelser og mangler et enhetlig og gjennomtenkt teorigrunnlag. Mussolini selv hadde bare forakt til overs for teori. Det som betød noe var handling.

Fascismen i Italia skulle samle det italienske folket ved hjelp av emosjonelle bånd, den skulle bygge på myter om Romas gamle storhetstid og gjenopprette det romerske imperium. Den representere altså en nostalgisk romantisering og idealisering av en mytologisert og idealisert fortid, spesielt det førindustrielle jordbrukssamfunnet.

Fascismen som ideologi er først og fremst nasjonalistisk, men nasjonalistisk på en vulgær, sosialdarwinistisk måte, og har som grunnleggende forestilling at nasjonene befinner seg i en permanent krigs- eller kamptilstand. Dette er en krig der de sterkeste vinner, mens de svake bukker under. Her forfektes altså den sterkestes rett og en uttalt forakt for svakhet. Ettersom ekspansjon av territorier forutsetter militærmakt, er fascismen militaristisk. Fascistpartiets milits, kalt svartskjorter etter fargen på uniformen, var militært organisert.

Nasjonen, gruppen, staten, er den viktigste komponenten og sentrum i det fascistiske tankeunivers. Staten må derfor være sterk, totalitær, og alt som kan tenkes å svekke den må vekk: demokrati fører til kaos og erstattes av ”førerprinsippet”: én sterk mann som dyrkes, en ”fører” som det skapes en enorm kultus rundt, og som står i spissen for en liten elite, et parti, som konstituerte seg selv.

Fascismen er en ikke-demokratisk autoritær og diktatorisk styreform, men det er viktig å være klar over at ikke alle autoritære styreformer er fascistiske.

Fellesskapets interesser går foran individets, noe det kjente fascistiske slagordet ”fellesnytten foran egennytten” vitner om. Massene skal mobiliseres og begeistres for det fascistiske nasjonale prosjekt, og vold er et legitimt middel for å nå de målene man har satt seg. At det er en svimlende motsigelse mellom dyrkingen av et bestemt individ, ”føreren”, hans tanker og interesser på den ene siden, og ”nasjonen”, den tause massen som skal la seg lede, på den annen, bekymrer ikke fascisten. For fascismen bryr seg ikke om tenking; selvstendig tenking og demokratisk ideer svekker tvert i mot staten. Og statens interesser defineres til enhver tid av ”føreren.” Statens fiender må fjernes. Idealene for enkeltmennesket er disiplin, underordning, lydighet, offervilje – og helten. Dyrkingen av det heroiske spiller en fremtredende rolle i fascistiske myter, den nasjonalistiske kjempen som uten tanke for seg selv ofrer seg i kamp for sitt land og sin fører.

Klassekamp avskaffes. Det samme gjelder selvstendige arbeidstaker- og arbeidsgiver-organisasjoner. Selv om den private eiendomsrett opprettholdes, er det staten som disponerer over eiendommen. Arbeidslivet reguleres ved at staten fastsetter arbeidsforhold og lønn - statskontrollert korporativisme - som innebærer at staten skal disiplinere organisasjonene som representerer arbeidsgiver og arbeidstakere (korporasjoner). Kvinnen er underordnet mannen. Hennes plass er i hjemmet, og hennes viktigste funksjon er å føde og oppfostre barn.

Selv om det var Mussolini som grunnla den fascistiske bevegelse i Italia, sto disse autoritære tankeretningene sterkt i mange europeiske land. Fascismen døde ikke ut i og med fascistenes og nazistenes nederlag i 2. verdenskrig. Den fikk en knekk, men døde ikke. I Sverige var det ikke noe landssvikoppgjør, og flere av de svenske nazistene fortsatte ganske enkelt som før. I Norge kjempet en liten gjeng landsvikdømte for oppreisning. Disse spilte en betydelig rolle i det lille nynazistiske miljøet som etter hvert vokste frem. I hele etterkrigstiden har det eksistert fascistiske nettverk, og etter internett dukket opp, har fascistene fått ny vind i seilene.

Nettavisenes kommentarfelt er gjennomsyret av fascistiske grunnholdninger.

Etnisitet og opphav?

"Eva" - vår mitokondrielle stammmor

Noenlunde slik så hun ut, hele menneskehetens stammor, som levde i Afrika for ca 150 000 år siden. Alle nålevende mennesker har denne svarte kvinnen som felles opphav. Tilbake til henne er det bare ca 9300 generasjoner når man regner 16 år for hver generasjon. Et lite øyeblikk i utviklingshistorisk perspektiv.

Utvandringen fra Afrika startet for omkring 85 000 år siden da en liten gruppe på mellom 150 og 1000 mennesker krysset Rødehavet.

Etterkommerne av disse menneskene har så befolket hele verden.

Mørk hud beskytter mot solens ultrafiolette stråler, men med mindre sollys fører denne hudfargen til at det dannes for lite D-vitamin. Jo lenger nord menneskene vandret, og jo flere generasjoner de bodde i solfattige strøk, desto lysere ble huden. Det tar evolusjonen 25 000 år å forandre svart hud til hvit. Blondt hår skyldes en tilfeldig mutasjon i relativt nær fortid.

Jordbruket ble sannsynligvis først utviklet i Syria for vel 10 000 år siden og var en av menneskehetens første virkelig store kulturelle og økonomiske landevinninger. Fra midtøsten spredte jordbruket seg nordover til Europa. De første byene dukket opp for 7000 år siden i samme område, og to av de eldste vi kjenner er Jeriko (på den okkuperte vest-bredden) og Catal Huyuk (Tyrkia).

Alle som har lest litt historie kjenner til begrepet "folkevandring." I enkelte tidsepoker har store folkegrupper brutt opp og forflyttet seg til nye områder der de har slått seg ned, fortrengt og/eller blandet seg med de som allerede bodde der. Men også utenfor disse dramatiske periodene med svære demografiske endringer, har man vandret og utvekslet såvel gener som tanker og ideer, kultur og språk. Mennesket er i sitt vesen "multikulturelt."

Migrasjon er snarere regelen enn unntaket i menneskenes historie, både på mikro- og makroplan. De fleste har flyttet en eller flere ganger i livet innenfor landets grenser, noen ut av eller inn i landet eller har ektefeller fra ganske andre steder på kloden. Slik har det alltid vært. Og den "rotekte" engelskmann er normalt en blanding av anglere, saksere og normannere, med innslag av keltere og pictere.

Islands befolkning, som mange forestiller seg bestå av renrasede "germanere" ettersom de stammer direkte fra de norske vikingene, viser seg å ha et sterkt innslag av skotske og irske gener - i tillegg til indianske og sannsynligvis også samiske.

I VG nett siteres massemorderen fra Utøya. Han sier: "... jeg mener at ulike etniske grupper skal være der de har sitt opphav."

Sitt opphav?

Kanskje han forestiller seg at nordmenn har utviklet seg direkte fra homo erectus - helt uavhengig av resten av menneskeheten - f.eks. i nærheten av utløpet til Akerselva?

Dette er en mann som heller ikke unnlater seg å stille sin kunnskapsløshet til offentlig skue, i tillegg til alle sine andre åpenbare mentale skavanker.

Menneskeverd?

"Alle dyr er like, men noen dyr er mer like enn andre" (George Orwell, Animal Farm).

Stabssersjant Frank Wuterich sto bak drapene på 24 sivile og ubevæpnede irakere. Han ble først dømt til 90 dagers fengsel, men slipper å sone. I stedet ble han degradert til menig.

Soldatens handlinger slutter seg fint inn i en lang amerikansk tradisjon med massakre på sivile, helt siden indianerkrigene, via blant annet Song My i Vietnam og nå til Irak. Amerikanske soldater ser ut til å være hevet over såvel normale moralske standarder som internasjonale lover.

Hvis denne gode soldat hadde myrdet 24 mennesker i et tilfeldig boligområde i f.eks. Boston ville nok den strafferettslige reaksjonen vært annerledes.

Men irakiske liv vurderes vel som betydelig mindre verdt enn amerikanske. Andre logiske årsaker til en slik forskjellsbehandling er jeg ikke i stand til å se.