Talerstol?

Legg merke til ansiktsuttrykket

Forbildet

8. november 1923 forsøkte Hitler og en bande nazister å gjøre statskupp i Tyskland, det som senere er blitt kjent som ”Ølkjellerkuppet”. Som kupp betraktet var det en katastrofe og Hitler ble dømt til 5 års fengsel for høyforræderi 1. april 1924. 

I mellomkrigstidens politiske klima var det lett for nazistene å skåre billige poeng, og Hitler kunne brukte rettssalen som talerstol for sine ideer. Det faktum at han slapp ut igjen allerede 20. desember samme år som han ble dømt viser at nazismen hadde sympati og grobunn i den tids Tyskland. 

Rettssalen som talerstol

Dette var åpenbart også målet for vår lokale massemorder og terrorist: å skape mest mulig blest om seg og sitt ”budskap” for så – som Hitler – å vinne sympati og oppslutning gjennom å bruke rettssalen som talerstol for sine forskrudde tanker. 

Men allerede under drapsmannens forklaring begynner nedturen. 

Regentens første tale 

I stedet for den store folketaler som vinner massene med sin ordkunst og sin logikk, hører vi en gutt lese opp en dårlig skolestil som han har brukt flere måneder på cella til å snekre sammen. I stedet for ovasjoner og applaus, gjesper tilhørerne etter en stund, og på tross av sakens alvor er det enkelte som ikke klarer å holde latteren tilbake. Den nye regenten gjør ingen umiddelbar lykke i sin første og sannsynligvis eneste tale til sitt folk… 

Det er ingen offensiv fører vi blir konfrontert med, ingen ideolog, men en taper som drives fra skanse til skanse etter hvert som han konfronteres med realitetene utenfor gutterommets og internetts fantasiverden. Han er irritert på statsadvokaten som ”latterliggjør” ham når han blir utspurt om detaljer ved den selvkomponerte paradeuniformen. Men det er ikke anklageren som har designet det lattervekkende plagget: det er drapsmannen selv. Det er ikke statsadvokaten som latterliggjør Breivik. Det klarer han helt på egen hånd. Ta fra drapsmannen bombe og skytevåpen og det er ikke annet enn en puslet dagdrømmer tilbake – selv om drømmene har et grotesk innhold. 

Dårlig hukommelse og skadet følelsesliv

Hukommelsen er heller ikke helt patent, viser det seg. Når han blir spurt ut om ting han i følge det såkalte manifestet skal ha foretatt seg, er svaret noen ganger at han ikke husker hva han har skrevet. Han påberoper seg indirekte også definitorisk makt når han hevder at han ikke er en barnemoder – fordi ha ikke har myrdet barn under 14 år. Myndighetsalderen i Norge er 18 år. Er det greit å drepe barn mellom 14 og 18?  

I sitt klipp-og-lim prosjekt fremstiller han seg som velutdannet, han har angivelig brukt 15 000 timer til selvstudium. Men klarer ikke å huske en eneste bok han har lest. Han har – igjen angivelig – skåret svært høyt på en nettbasert IQ-test, men nekter å underkaste seg en faktisk test – fordi han ikke får forberede seg. Det er som å nekte å ta matematikkeksamen fordi man ikke på forhånd får lese fasiten. Han bommer på elementære historiske fakta og bruker ord feil. Det åpenbart skadede følelseslivet han legger for dagen prøver han også å heroisere; han har meditert, må vite, brukt samme meditasjonsteknikk som de gamle japanske samuraiene for å fjerne følelsene sine...

Men å fjerne følelser er ikke og har aldri vært hensikten med meditasjon, og lar knapt nok gjøre. Hvis man derimot ikke har særlig empati i utgangspunktet er det ikke noe særlig og ”å meditere” vekk. At samuraien og martyren Breivik ikke ga like mye blaffen i sitt eget som i andres liv ble med all tydelighet vist ved at han mot slutten av drapsorgiene ringte politiet og nærmest tryglet om å få ”kapitulere” før han løp noe som helst risiko. Ikke desto mindre hadde han – på forhånd – bevilget seg ett års dataspill som premie for sitt ”martyrium.” Martyrium? En ekte samurai ville begått harakiri hvis han mislyktes. Men ”kommandøren” valgte altså å kapitulere før han risikerte å komme i kamp. Å skyte barn er greit for denne selvutnevnte helten. Men altså ikke å kjempe mot bevæpnete voksne. Det er farlig, det...

Lånte fjær

Breivik har mange fine fjær. Ingen av dem er hans egne. Skjønt; i den multikulturelle hilsenen han møtte retten med de første dagene (litt italiensk fascistisk, litt tysk nazistisk) ser det ut for at Breivik har utfoldet hele sitt intellektuelle og kreative repertoar. Han har føyd til noen bitte små detaljer – som visstnok er unikt for hele tempelridderordenen der han både var justitiarius, kommandør – og eneste medlem – noe med å knytte neven med håndflaten ned…. Er det ikke storveis? På aktors spørsmål forteller Breivik at han ikun er en ringe fotsoldat – selv om han altså har utstyrt seg med mange gjeve titler. 

Patetisk

Han har etter hvert også plukket opp et nytt ord som han bruker til stadighet: pompøst. Han hadde vært for pompøs til å begynne med. 

Nei ikke pompøs. Patetisk.

I stedet for å målbinde aktor og trollbinde tilhørerne med sin retorikk, i stedet for å gjøre rettssalen til en talerstol og rettsaken til en vandring fra seier til seier, kan vi iaktta en engstlig og sint mannsling som kjemper en desperat og defensiv kamp for i beste fall å unngå å bli erklært sinnssyk.