Showtime

Det er rørende å se hvordan en massemorder faktisk er i stand til å gi uttrykk for følelser. Han gråter. Objektet for sympatien, sorgen – eller hva det nå er han måtte føle, er naturligvis ham selv.

Jeg så en gang klipp fra en rettssak i USA der en av landets verste seriemordere gjennom alle tider møtte hatet og bebreidelser fra familiene til jentene han hadde myrdet med et nedlatende blikk. Inntil moren til et av ofrene sa: Jeg synes synd på deg.

Da gråt ham.

For det var naturligvis ham det var synd på.

Breiviks psyke ser ut til å være formet over samme selvdyrkende narsissistisk lest.

Nå er det showtime og drapsmannen får all den oppmerksomheten han har higet etter. Sirkuset kommer til å foregå noen uker fremover.

La oss deretter glemme dette ynkelige misfosteret av en mannsparodi.