Fascisme

”Fascisme er best definert som en revolusjonær form for nasjonalisme, en som fremstiller seg selv som en politisk, sosial og etisk revolusjon som sveiser 'folket' sammen i et dynamisk nasjonalt fellesskap under nye eliter som er fylt av heroiske verdier. Kjernemyten som inspirerer dette prosjektet er at bare en populistisk bevegelse hinsides klassemotsetninger og bestående av rensende, cathartisk nasjonal gjenfødelse (palingenesis) kan hindre forfallets flodbølge.” 

Roger Griffin, professor i historie ved Oxford Brookes University

”(Fascisme er) en form for politisk atferd preget av tvangsmessig opptatthet av samfunnets forfall, ydmykelse eller offerstatus. Ved kompenserende dyrking av enhet, energi og renhet, der et massebasert parti av engasjerte, militante nasjonalister (….) samarbeider med tradisjonelle eliter, oppgir demokratiske friheter (…) og uten etiske eller juridiske begrensninger (forfølger) målene om intern rensing og ekstern ekspansjon.” 
Robert O. Paxton, professor emeritus ved Columbia University

Fascismen er en politisk ideologi som vokste frem i mellomkrisgstiden – og som fortsatt eksisterer som en politisk maktfaktor. Den har navn etter det gamle romerske maktsymbolet fasces, en bunt pinner bundet sammen med en øks. Og i og med dette symbolet er vi ved sakens kjerne: Drømmene om gjenoppliving av fordums storhet.

For fascismen grunnlegger i Italia, Benito Mussolini, var Italia det gamle romerske imperiums arvtaker. Hvordan beskrive fascismen som ideologi? Vanskelig, ettersom den spiller på følelser og mangler et enhetlig og gjennomtenkt teorigrunnlag. Mussolini selv hadde bare forakt til overs for teori. Det som betød noe var handling.

Fascismen i Italia skulle samle det italienske folket ved hjelp av emosjonelle bånd, den skulle bygge på myter om Romas gamle storhetstid og gjenopprette det romerske imperium. Den representere altså en nostalgisk romantisering og idealisering av en mytologisert og idealisert fortid, spesielt det førindustrielle jordbrukssamfunnet.

Fascismen som ideologi er først og fremst nasjonalistisk, men nasjonalistisk på en vulgær, sosialdarwinistisk måte, og har som grunnleggende forestilling at nasjonene befinner seg i en permanent krigs- eller kamptilstand. Dette er en krig der de sterkeste vinner, mens de svake bukker under. Her forfektes altså den sterkestes rett og en uttalt forakt for svakhet. Ettersom ekspansjon av territorier forutsetter militærmakt, er fascismen militaristisk. Fascistpartiets milits, kalt svartskjorter etter fargen på uniformen, var militært organisert.

Nasjonen, gruppen, staten, er den viktigste komponenten og sentrum i det fascistiske tankeunivers. Staten må derfor være sterk, totalitær, og alt som kan tenkes å svekke den må vekk: demokrati fører til kaos og erstattes av ”førerprinsippet”: én sterk mann som dyrkes, en ”fører” som det skapes en enorm kultus rundt, og som står i spissen for en liten elite, et parti, som konstituerte seg selv.

Fascismen er en ikke-demokratisk autoritær og diktatorisk styreform, men det er viktig å være klar over at ikke alle autoritære styreformer er fascistiske.

Fellesskapets interesser går foran individets, noe det kjente fascistiske slagordet ”fellesnytten foran egennytten” vitner om. Massene skal mobiliseres og begeistres for det fascistiske nasjonale prosjekt, og vold er et legitimt middel for å nå de målene man har satt seg. At det er en svimlende motsigelse mellom dyrkingen av et bestemt individ, ”føreren”, hans tanker og interesser på den ene siden, og ”nasjonen”, den tause massen som skal la seg lede, på den annen, bekymrer ikke fascisten. For fascismen bryr seg ikke om tenking; selvstendig tenking og demokratisk ideer svekker tvert i mot staten. Og statens interesser defineres til enhver tid av ”føreren.” Statens fiender må fjernes. Idealene for enkeltmennesket er disiplin, underordning, lydighet, offervilje – og helten. Dyrkingen av det heroiske spiller en fremtredende rolle i fascistiske myter, den nasjonalistiske kjempen som uten tanke for seg selv ofrer seg i kamp for sitt land og sin fører.

Klassekamp avskaffes. Det samme gjelder selvstendige arbeidstaker- og arbeidsgiver-organisasjoner. Selv om den private eiendomsrett opprettholdes, er det staten som disponerer over eiendommen. Arbeidslivet reguleres ved at staten fastsetter arbeidsforhold og lønn - statskontrollert korporativisme - som innebærer at staten skal disiplinere organisasjonene som representerer arbeidsgiver og arbeidstakere (korporasjoner). Kvinnen er underordnet mannen. Hennes plass er i hjemmet, og hennes viktigste funksjon er å føde og oppfostre barn.

Selv om det var Mussolini som grunnla den fascistiske bevegelse i Italia, sto disse autoritære tankeretningene sterkt i mange europeiske land. Fascismen døde ikke ut i og med fascistenes og nazistenes nederlag i 2. verdenskrig. Den fikk en knekk, men døde ikke. I Sverige var det ikke noe landssvikoppgjør, og flere av de svenske nazistene fortsatte ganske enkelt som før. I Norge kjempet en liten gjeng landsvikdømte for oppreisning. Disse spilte en betydelig rolle i det lille nynazistiske miljøet som etter hvert vokste frem. I hele etterkrigstiden har det eksistert fascistiske nettverk, og etter internett dukket opp, har fascistene fått ny vind i seilene.

Nettavisenes kommentarfelt er gjennomsyret av fascistiske grunnholdninger.