Disneyland?

En av de første gangene jeg ble konfrontert med de forestillingene som etter hvert har fått så stor oppslutning, var på en pub for mange år siden. En ung mann, kronisk alkoholiker, aldri vært i arbeid, men levd av trygdeytelser og småkriminalitet, slo seg ned ved bordet. Han begynte å snakke om disse jævla innvandrerne som tok jobbene fra oss ordentlige nordmenn, helvetes svarte snyltere, satans pakk!

”Forresten, vil du kjøpe denne radioen, du får den billig?”

Norge har i løpet av mindre enn hundre år utviklet seg til å bli et av de beste landene på kloden å bo i. Vi har et demokrati som fungerer. Levestandarden er høy, vi har et formelt sosialt nettverk som er ment å fange opp folk som faller utenfor pga av økonomiske eller psykososiale forhold, de såkalte taperne. Det fungerer noenlunde tilfredsstillende. Vi har et skolesystem med tilbud for alle, på alle nivå, uavhengig av økonomi eller sosial rang. Likhet og likerett mellom alle landets innbyggere har lenge vært gangbar mynt, både politisk og moralsk. Vi har lav toleranse for korrupsjon, og vi har en rettsstat som sikrer, i den grad det er mulig, at alle innbyggere skal bli behandlet likt og i samsvar med landets lover.

Slik er dagens situasjon.

Og mens resten av verden er i ferd med å gå ad undas, banker på tur å velte, folk som ikke klarer å betale gjeld og husleie blir kastet ut fra hjemmene sine – er vi misfornøyde. Vi er så misfornøyde. Brennevinet er for dyrt og fartsgrensene for lave, vi har latterlige dumme lover, politikerne i et av landets største partier er kneblet og de regjerende partier udugelige - i hvert fall hvis vi skal tro nettavisenes kommentarfelt. Vi lever i følge disse menneskene i et av verdens verst tenkelige land.

De grunnleggende ideene nasjonen vår hviler på kan uttrykkes i noen ganske få ord: demokrati, likhet og likeverdighet, respekt for andre mennesker når det gjelder kjønn, religion, politikk, seksuelle legning, alder, og eventuell grad av funksjonshemning. Eller med andre ord: det som foraktlig kalles politisk korrekthet, også kalt Disneyland – eller ”hatideologi” med et uttrykk lånt fra massemorderen fra Utøya.

Den unge mannen jeg nettopp nevnte var en taper i alle betydninger av ordet. Selv om han i fulle drag nøt godt av den ”politiske korrektheten” hadde han bare spott til overs for den – og for alle andre i samme situasjon.

For noen år siden angrep Carl I. Hagen finnmarkingene og kalte dem slabbedasker. Og Frp fikk så vidt jeg husker kjempeoppslutning nettopp i dette fylket – for Frp-lederen hadde jo rett, ikke sant? - syntes åpenbart den jevne finnmarking. Hagens karakteristikk gjaldt naturligvis ikke meg. Naboen, derimot… Se bare på naboen, ufør, du liksom, kjører snøskooter og går på jakt om høsten… Og den unge alkoholikeren mente nok at alkiser som går på trygd er trygdemisbrukere. Han, derimot…

Norge er et Disneyland der det foraktelige sosialdemokratiets hatideologi legger sitt kvalmende teppe av velstand, likeverdighet og motbydelig omsorgsfull politisk korrekthet over land og folk.

Det er sannelig synd på oss.