TEMPELRIDDERNE – en multikulturell kristen munkeorden

EDL - moderne tempelriddere?

Nåtidens ”riddere” 

Tempelridderne ser ut til å ha fått en renessanse i den senere tid. Et raskt søk på nettet med søkeordet knight templars gir nesten 7 millioner treff på 0,11 sekunder. Ikke verst for en 

orden som har vært død i godt og vel 800 år. Det finnes selvbestaltede tempelridderordener på facebook pluss en mengde websider for ulike ”tempelridderorganisasjoner” der det florerer med ”stormestre” og andre gjeve titler. 

Norges nye herostatiske berømmelse, massemorderen fra regjeringskvartalet og Utøya, er også tempelridder, forteller han oss. Blant de mange titlene denne ”ridderen” - som ble kjent uegnet for alminnelig militærtjeneste - har utstyrt seg selv med, finner vi ”kommandør” og ”justitiarius” (dommer). Han har også konstruert en egen ”tempelridderuniform” og tildelt seg selv en rekke medaljer for sin heroiske innsats. Medaljene er kjøpt på internettbutikker. Det er visst enkelt å være ”tempelridder” i dag. 

Annerledes i middelalderen den gangen da denne munkeordenen ble til. For dette var en munkeorden, en orden med strenge krav og regler som medlemmene måtte være villig til å etterleve for å kunne kalle seg tempelridder. 

Dagens høyreekstremister er trukket mot voldsromantikken tempelridderne som oftest forbindes med; krigen, sverdet, blodet, kampen mot muslimene. I den grad disse moderne ”ridderne” ligner noen av sine middelalderske forbilder, er det snarere ”røverridderne” de har fellestrekk med, ikke tempelridderne som, i hvert fall til å begynne med, besto av menn som satte de kristne kjærlighetsidealene høyt. De respekterte sine motstandere og de så det som sin oppgave å beskytte liv. For først av alt var de kristne – og de var munker. 

Kristendommen – en multikulturell religion 

Jesus var jøde, og det samme var apostlene (apostel, gresk: utsending). Den første kristne menigheten oppsto i Jerusalem en stund etter henrettelsen av Jesus, men de nye tankene spredte seg raskt til jøder i de omkringliggende områdene. Dette var den opprinnelige misjonsmarken – selv om Jesu disipler åpenbart ikke hadde noen plan om i stifte noen ny religion. Den mosaiske jødedom var fortsatt deres forståelseshorisont, men dette endret seg da det i løpet av ganske kort tid viste seg at det var klare meningsforskjeller mellom jødedommens skriftlærde og representantene for det som skulle bli en ny verdensreligion. 

Paulus var den første egentlige misjonær, og hans arbeid var til å begynne med hovedsakelig rettet mot jøder utenfor Palestina. Men i disse samfunnene var det også mange av ikke-jødisk herkomst og som tilhørte andre religioner. Dette førte tidlig til aktualisering av følgende spørsmål: er det bare jøder som kan bli kristne? Må man som hedning først konvertere til jødedommen før man kan døpes? 

Det ble innkalt til kirkemøte i Jerusalem der representanter for de forskjellige menighetene var til stede, deriblant Jesu fremste disippel Peter (som egentlig het Symeon Bar-Jona) og Paulus. Dette blir regnet som den kristne kirkes første kirkemøte (Apostelkonsilet, år 48 eller 49). 

Her ble det bestemt at også ikke-jøder kunne aksepteres som fullverdige kristne uten å gå omveien om den mosaiske tro. Dermed åpnet hele verden seg som en mulig misjonsmark: ”Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler.” 

I kjølvannet av Paulus´ reiser dukket det opp kristne menigheter langs øst/nordøstkysten av Middelhavet: i Palestina, Lilleasia (nå Tyrkia), Syria, Hellas og Makedonia. 

Kristendommen utviklet seg raskt, samtidig som den tok opp i seg ideer og tradisjoner fra de samfunnene der den slo rot. Den nye religionen spredte seg i løpet av få år til sentrum av det romerske imperiet, Roma, der både Peter og Paulus senere ble henrettet. Peterskirken er angivelig bygget over graven til denne jødiske fiskeren som hadde hatt sitt daglige virke på Genesaretsjøen, i en ukjent avkrok som het Galilea i det kolossale romerske keiserriket. Peter blir regnet som den første biskopen av Roma. 

Etter at første generasjon kristne var døde, ble lærespørsmål avgjort på bakgrunn av tolking av de tidligste skriftene. Det som ga disse skriftene autoritet var hvorvidt de med noen grad av sannsynlighet kunne tilbakeføres til en av kirkefedrene. Den nåværende kristne kanon, basert på de tekstene som da var i alminnelig bruk, eksisterte i all hovedsak allerede i 180-årene. Biskop Ireneus (130 – 200) fra Lyon i Frankrike refererer til de fleste av tekstene som eksisterer i det nåværende Nye testamentet. 

I 325 innkalte keiser Konstantin til verdens første økumeniske konsil der representanter for hele den kristen kirke var samlet. På dette kirkemøtet ble den nikenske trosbekjennelse vedtatt. 

I løpet av sin 2000 år lange utviklingshistorie har impulser fra ulike kulturer smeltet sammen med det mosaiske utgangspunktet til det vi i dag kjenner som kristendom – og som enkelte oppfatter som en genuin vesteuropeisk religion. Den er i ordets rette betydning en multikulturell religion. Jesus forkynte Himmelens komme. Hans etterfølgere forkynte Jesus. 

Uansett hvilke uhyrligheter, krigshandlinger og maktmisbruk som er blitt gjennomført i kristendommens navn, kan kristendommens sentrale budskap sammenfattes i følgende setning: ”Du skal elske din neste som deg selv. Større enn disse er intet annet bud ” (Mark., kap. 12, vers 31). Det er dette som gjør kristendommen til kristendom. 

Det kristne munkevesen 

Den egypiske ørken

Vi finner opptakten til kristendommens munkevesen i Det nye testamentet der det fortelles at så vel Johannes Døperen som Jesus dro ut i ørkenen for å faste og be. Blant de tidlige kristne var det mennesker som følte behov for å gjøre noe ekstra i sin Gudsdyrkelse, hengi seg til det de trodde på, helt og fullt. En nærliggende tanke var å prøve å kopiere deler av Jesu eget liv. De ga avkall på familieliv og jordisk gods for å leve i fattigdom og sølibat. Noen slo seg ned som eneboere i ødemarken der de kunne tilbe Gud i stillhet og askese. Idealet var å leve et liv som Kristi etterfølgere. 

Dette var de første kristne eremittene, men hele det kristne munkevesenet er tuftet på denne ideen. Ordet eremitt er avledet av det greske ordet ksenoteia som betyr å være fremmed for verden. 

Antonius Abbeden

Det organiserte munkevesenet tok til med Antonius abbeden (ca. 251 – 351) fra Egypt. Som så mange andre kristne hadde han slått seg ned i ørkenen, men begynte rundt år 271 å samle andre eneboere rundt seg i et fellesskap som dyrket de kristne verdier og tradisjoner. Noen år etter hans død – mellom år 361 og 363 - bygde hans tilhengere verdens første kristne kloster, St Antony, i området hvor Antonius hadde bodd. 

På norsk bruker vi ordet kloster (latinske claustrum som betyr ”innhegnet sted”) som betegnelse stedet der munkefellesskapet holder til. På engelsk er monastery (fra det greske monazein som betyr ”å bo alene”) det vanlige ordet. Ordet munk har samme opprinnelse. 

Klosterregler 

De første klosterreglene ble laget av en annen egypter, Pakhomios (ca. 292 – 348). Han var til å begynne med også eremitt, men opplevde at denne noe bisarre livsførselen kanskje likevel ikke var den beste veien til frelse. Da mange disipler etter hvert tok til å samle seg rundt ham, etablerte han sitt første kloster ved Tabennísi i Øvre Egypt i år 320. Senere fulgte grunnleggingen av ni andre koster. 

St Pakhomios

Pakhomios blir regnet som innstifteren av det cenobittiske klosterlivet (koinonia av gresk koinos bios, ”felles liv”) som en motsetning til eremittilværelsen. Det cenobittiske livet er et felleskap med regler som organiserer munkenes liv: døgnrytme, mat og drikke, arbeid, bønn og bønnetider, meditasjon og arbeid. Ettersom lesing av Den Hellige Skrift var en viktig del av klosterlivet, måtte munkene lære å lese og skrive. 

I løpet av første generasjon etter hans død, var disse ni klostrene blitt til 7000 og hadde spredt seg fra Egypt til Palestina, Syria, ørkenen i nåværende Israel, Nord-Afrika - og til slutt til Vest-Europa. 

Det neste viktige navnet i denne forbindelse er Johannes Cassianus (ca. 360 – 435) fra Dobruja i dagens Bulgaria. Som ung mann reiste han på pilegrimsferd til Palestina og kom i kontakt med klosterbevegelsen i Bethlehem. Han bodde ti år i Egypt der han blant annet ble kjent med eremittbevegelsen i ørkenen, og studerte senere også under patriarken av Konstantinopel. I 415 etablerte han klostret St Victors samt kvinneklostret St Salvador i Marseilles-området. 

St Cassianus

I tidsrommet 419 - 426) nedtegnet Johannes Cassianus sine erfaringer fra Egypt og Palestina i "De institutis coenobiorum" (Institusjonene), et verk på til sammen 12 bind. Det omhandlet blant annet klesdrakt, utdanning og tidebønner. Dermed var klostrets rytme med felles morgenbønn (Laudes) og ved dagens slutt (Vesper) etablert, en rytme som i alt vesentlig har holdt seg uendret i halvannet tusen år. 

St Benedict

St Benedicts klosterregler 

I tre år levde den unge Benedict av Nursia (ca 480 – 543) som eremitt, men grunnla senere flere munkesamfunn i Subiaco, et stykke sørøst for Roma. I 529 flyttet han til Monte Cassino, lenger sør, der han etablerte det etter hvert svært så kjente klosteret med samme navn. Det var sannsynligvis her han skrev sine berømte klosterregler, rundt år 530, i 73 korte kapitler. Dette klosteret ble nesten fullstendig ødelagt under annen verdenskrig, men er bygget opp igjen senere. 

St Benedicts regler (benedictinerreglene) ble normgivende for det kristne munkevesenet. De 73 reglene gir både innhold i og organisatorisk ramme rundt livet til mennesker som vier sitt liv til kristen klostertilværelse. Når man sluttet seg til benediktinerordenen, måtte man avlegge løfte om å bli i sitt kloster resten av livet (stabilitas). 

I klosterlivets etikk er lydighet og ydmykhet viktige stikkord. Man lever et asketisk liv i fattigdom, selvfornektelse, stillhet, sølibat og bønn underordnet en åndelig leder. Reglene omhandler også hvordan et kloster skal drives administrativt, de gir detaljerte instrukser for hvordan og når messene skal holdes, og hvordan munkenes døgnrytme skal reguleres. 

Til klosterbygget hørte dormatorium (sovesal), refektorium (spisesal) og oratorium (kapell). I tillegg skulle klostrene være selvforsynt med vann og jordbruksartikler, ha gjestehus, verksteder, sykestue og apotek. De medisinske urtene ble dyrket i egne urtehager. Benediktinernes motto var ”be og arbeid” (ora et labora). Ansgar, også kjent som Nordens apostel, var benediktiner. 

Benedictinere og cisterciensere 

I 1098 reiste Robert, abbeden for benedictinerklostret i Molesme i Burgund, til Citeaux (Den klare dalen, Cistercium på latin) for å grunnlegge et nytt kloster der sammen med Alberic og Stephen Harding. Robert var misfornøyd med den negative utviklingen han opplevde blant de benediktinske munkene, ikke minst at de ikke lenger overholdt klosterreglene. Han ønsket derfor å grunnlegge et nytt – og bedre - kloster i et myrlendt og utilgjengelig område. Senere sluttet 21 andre munker fra Molesme seg til dem. 

Da Robert på oppfordring senere vendte tilbake til Molesme, overtok Alberic som abbed, og etter hans død i 1108 Stephen som la stor vekt på en enkel og asketisk livsførsel. Han forbød all bruk av luksus og prakt, men dette førte til at tilveksten av nye munker stoppet opp og klosteret var nær ved å måtte gi opp. Men så, i 1112, ankom den unge adelsmannen Bernhard – senere kjent som Bernhard av Clairvaux – (1090 – 1153) sammen med 30 slektninger som alle sluttet seg til ordenen, og dette førte til en ny oppblomstring. 

Bernhard av Clairvaux

Tre år senere sendte Stephen den da 25-årige Bernhard til Clairvaux for å etablere et nytt kloster der. 

I 1119 kalte Stephan Harding sammen til ordenens første generalkapitel der også Bernhard var representert. Dette generalkapitelet vedtok den nye cistercienserordenens regler og konstitusjoner, og disse ble senere stadfestet av pavene Callistus II og Alexander III. Selv om det var Robert, Alberic og Stephen som grunnla cistercienserordenen, blir Bernhard av Clairvaux regnet som ordenens ”andre” grunnlegger ettersom det var under ham cistercienserne blomstret og det var han som restaurerte Benedicts klosterregler. Ved Bernhards død var det 700 munker i Clairvaux-klostret. 

Ridderne 

Middelalderens riddere var lavadelsmenn som hadde god nok økonomi til å eie hest, våpen og det utstyret som trengtes til krigeryrket. De var underlagt konge eller høyere adelsmenn. Frilanse-ridderne var ”frie” riddere som i praksis fungere som leiesoldater. I tillegg fantes de såkalte ”røverridderne” som livnærte seg ved landeveisrøveri. 

Senere tiders romantiske ideer om riddere og ridderskapsidealer stammer fra den rikholdige litteraturen som etter hvert dukket opp og som ble en egen genre, og har lite med virkeligheten å gjøre. 

De fattige tempelridderne 

Kongdømmet Jerusalem ble grunnlagt i 1099 i etterkant av det første korstoget. I 1118 avla Hugues av Paynes, en ridder fra Champagne i Frankrike, sammen med åtte andre riddere, et ”evig” løfte om å forsvare det nye kristne kongedømmet. Dette løftet ble gitt i nærvær av Jerusalems patriark og godtatt av Jerusalems 3. konge, Baldwin II. 

Disse ni ridderne fikk seg tildelt den delen av kongens palass som sto i forbindelse med byens gamle tempelruiner, og ettersom de levde av almisser, var de til å begynne med svært fattige. De ble derfor kalt ”De fattige tempelridderne.” 

Riddermunker 

For å øke rekrutteringen og for få kirkens støtte til kunne gjennomføre løftet de hadde gitt, reiste Hugues av Paynes i 1128 til kirkemøtet i Troyes. Dette kirkemøtet ble ledet av Bernard av Claivaux. 

Tempelridderne aksepterte benedictiner-reglene slik de nå var utformet, og overtok også cisterciensernes hvite drakt. På den hvite munkekutten satte de et rødt kors. Dette er historien bak tempelriddernes røde kors på hvit bunn. ”Tempelriddersymbolet” som i våre dager er blitt brakt grundig i vanry, er faktisk ikke annet enn cistercienser-munkenes hvite kjortel kombinert med kristendommens fremste symbol i rødt. 

Middelalderens europeiske kloster- og munketradisjon har altså sine røtter i Egypt og Midt-Østen og er et konglomerat av tankestrømninger og ulike kulturelle påvirkninger. Tempelridderne var selv bærere av og representanter for en multikulturell tradisjon. Det blir derfor ufrivillig komisk når nåtidens høyreekstremister påberoper seg arven fra tempelridderne i sin ”kamp” mot den ”multikulturelle fare.” 

Munker og krigere 

I de fleste mytene fokuseres det ensidig på tempelridderne som riddere – krigere – og i langt mindre grad på at de faktisk var munker, både formelt og reelt, på linje med munker fra enhver annen kristen orden. Sant nok regnet de seg som krigere, soldater, men som Guds soldater. Dette gjør dem på et vis mer i slekt med frelsesarmeen enn en hvilken som helst ”verdslig” arme. Som alle andre munker var de forpliktet på å overholde reglene som gjaldt for deres orden, i dette tilfellet St. Benedicts regler, revidert av blant annet St. Bernard. 

Tempelriddernes oppgave skulle være å beskytte pilegrimenes reiser til Det Hellige Land. Ofte når det var involvert i store slag benyttet de seg av muslimske leiesoldater. 

Fra munkevesen til pengevesen 

Tempelridderne var ikke underlagt andre autoriteter enn pavens, og kunne derfor bevege seg fritt uavhengig av grenser. De var også fritatt fra skatter og toll. Etter hvert var det ganske få av ordenens medlemmer som var involvert idet som skulle være ordenens hoverdoppgave: beskyttelsen av pilegrimer. De fleste arbeidet med finansielle oppgaver, opprinnelig for å sikre krigernes økonomi, etter hvert ble det finansielle et mål i seg selv, noe som førte til utviklingen av verdipapirer og sjekker – altså en tidlig form for bankvesen. Dette resulterte til at ordenen ble uhyre rik på verdslig gods og gull. Fokuset ble altså flyttet fra et ideelt og religiøst munkevesen til et sekulært pengevesen.

Tempelriddernes endeligt 

Tempelridderordenen ble opphevet av paven i 1312, og dens siste stormester, Jacques de Molay, ble brent på bålet i Paris i 1314. De fleste av ordenens jordgods i England og Frankrike ble inndratt av staten, mens de i Tyskland ble overtatt av Johannitterne. Dette var den definitive slutten på tempelridderne. I moderne tid er det ikke helt uvanlig at esoteriske organisasjoner fører sine røtter tilbake til tempelridderne, men slike påstander mangler ethvert faktisk historisk fundament.