Terrorfaglig kompetanse

Terrorens ansikt

Et tjern eller en innsjø 

En liten gutt jeg engang kjente påsto hardnakket at det lille tjernet oppe i skogen var en innsjø. Ethvert forsøk på å få ham til å innse at språklige uttrykk refererer til en konvensjon om felles forståelse av begreper ble møtt med samme vitende, nedlatende lille smil. 

De fleste av oss vil umiddelbart kunne enes om at uten en slik felles forståelse vil ord bli meningsløse og utvekslinger og av tanker og synspunkter umulige. Vi trenger noen faste felles referanser. Men gutten bare smilte av innvendingene. Han var fullstendig overbevist om at han befant seg i en posisjon som ga ham en eksklusiv rett og fullmakt til å definere både gjenstander og begivenheter i verden. Gutten var ikke psykotisk, men var sikker på sin definisjonsrett- og kraft over språket. Andre måtte da bøye seg for og underordne seg hans storhet. 

Paradokser 

Det som for meg har gjort fenomenet Behring Breivik så vanskelig å begripe er alle paradoksene, den komplette absurditet og alle selvmotsigelser som gjennomsyrer både mannen og hans groteske handlinger. Men hvis man betrakter ham i lys av den posisjonen han har tildelt seg selv, begynner tåka å lette litt. Han er ingen gåte, og som Einar Kringlen understreket i retten er ondskap ikke alltid en sykdom. 

Psykiaternes gjennomgang av drapsmannens barndom viser en ulykkelig mistilpasset guttunge som utviklet seg til en mistilpasset mann som i grunnen ikke fikk til noe her i livet. Det virker som at strategien han på et eller annet tidspunkt valgte for å bli ”noen”, har vært å snu opp ned på grunnleggende realiteter og anerkjente moralske standarder. Var dette et psykotisk gjennombrudd? Det får psykiaterne krangle videre om, men resultatet ser vi i den diktede livshistorien han presenterer for all verden i det såkalte ”manifestet” som han markedsfører gjennom et massemord. 

Den perfekte ridder 

Borte var den puslete taperen, frem stormer den mest perfekte ridder siden annen verdenskrig, tempelridderen, den store ideolog og ridderjustitiarius. 

Med ett slag måtte alle se hvilken en fabelaktig og mektig mann lille Anders var blitt: Han er ikke skoletaperen som ikke gjennomførte videregående, har i grunnen aldri vært det. Tilbakeblikket viser at han var klassens midtpunkt og flinkeste elev. Nå er han velutdannet, har hele 15 000 timers selvstudium bak seg. Han er heller ikke den mislykkede ungdommen som gikk konkurs da han forsøkte seg i forretningslivet, han er vellykket forretningsmann. Han er ikke den grå lille musen fra Frp, han er stor ideolog. Han er ikke unggutten som ikke avtjente verneplikten, han er militær kommandør i en mektig militær organisasjon, han er Norges kommende regent og Europas frelser. 

Omvendt moral 

Han har plassert seg selv et sted i universets sentrum, og herfra redefinerer han så vel språk som begivenheter – og krever å bli tatt på alvor. Alle uoverensstemmelsene med faktiske forhold forklares med at alle lyver. Hele 80 % av det rettspsykiaterne (”Asbjørnsen og Moe”) refererer fra deres samtaler er løgn. 

Ord og handlinger endrer mening i Anders´ munn: Når det blir påvist at han har vært hektet på dataspill, er dataspill plutselig blitt en like høyverdig intellektuell aktivitet som sjakk og burde vært olympisk gren. 

I den breivikske verden er allmenmenneskelige verdier og moralske normer snudd på hodet. Han har for mye kjærlighet, sier drapsmannen kort tid etter at han har myrdet 77 mennesker, han elsker sitt folk, men mange flere burde vært ”henrettet”. Bruken av dette kliniske begrepet ”henrette” ser ut til å skulle gi massakren legitimitet. For ridderjustitiariusen er gitt herredømme over liv og død, han myrder ikke, på linje med seriemordere som Ted Bundy eller det britiske ekteparet West: han henretter på heroisk vis forrædere – tilfeldige forbipasserende eller barn fra 16 år og oppover. Samma det, bare tilstrekkelig mange dør, og det burde jo vært mange flere døde. 

Den mest perfekte terrorist 

Ulrike Meinhof

Baader Mainhof-banden, 70-tallets tyske terrorister, omtalte seg selv som frigjørere. For dem var terroren rettet mot bestemte maktstrukturer og et middel for å nå et mål. Breivik snakker om terror som et mål i seg selv, flest mulig mennesker skal myrdes, å være terrorist omtales som et respektabelt yrke der han er den dyktigste av alle de dyktige terroristene verden har fostret. Det er nærmest snakk om terrorfaglig kompetanse. 

Dette er nytt. Begrepet terrorisme har vanligvis blitt benyttet for å karakterisere motparten i en konflikt og dermed frata dem legitimitet. Tyskerne kalte under annen verdenskrig de norske motstandskjemperne terrorister. Men Anders Behring Breivik ikke bare innrømmer at han er terrorist: han skryter av det. Han er stolt av sitt håndverk. Endelig noe han duger til. De høyreekstreme målene synes å være underordnet Anders Breiviks ønske om å være best i noe. 

Lene Hansen som hadde en datter som ble alvorlig skadet på Utøya, beskriver ham som en mislykket støvsugerselger som forsøker å selge noe helt annet. Det er en glimrende karakteristikk. 

Konservativ nasjonalist? 

Konservativ betyr i vanlig språkbruk ønske om å bevare det bestående. Nasjonalisme handler om å beskytte eller fremelske nasjonale verdier. Breivik kaller seg ”konservativ” og ”nasjonalist” – og går til angrep på alt som er norsk. 

Anslagsvis 12-15 000 nordmenn støtter Behring Breiviks politiske syn, de resterende nesten 5 millioner gjør det ikke. Disse 5 millioner nordmenn er altså forrædere mot de omkring ¼ prosent av befolkningen som både er ”riktig” etnisk og tenker de ”riktige” fascistiske tankene. 

Hvis Anders Behring Breivik og hans meningsfeller fikk sine ønsker oppfylte, ville det ikke bli mange igjen her på berget. Det ville ikke vært noen nasjon.