Allahu Akbar?

 Allahu Akbar, Gud er stor!

Igjen lød dette hyllingsropet under gårdagens blodbad i Paris, mens tro tjenere av Allah myrdet Allahs egne skapninger. Til slutt sprengte heltene seg selv i luften, hovedsakelig guttunger mellom 15 og 18 år gamle. Feige selvmord som i disse menneskenes forunderlige tankeunivers omdefineres til «martyrium», blodvitne, for en hellig sak, og dermed noe høyverdig.

Massemord og terror, som ifølge de «hellige krigere» representerer den ypperste form for moral. Disse «krigerne» som kriger mot ubevæpnede mennesker som er ute for å more seg en fredagskveld. «Krigere» som blir belønnet for sine heltegjerninger med en plass i Paradis, der det venter 70 jomfruer på dem. Hva skal de hellige krigerne med disse jomfruene, forresten? Og hva skal vi, som ikke er fullt så hellige, føle for denne type mennesker? Hat? Medynk? Forakt?

Mens resten av verden har blitt mer og mere sekularisert, samtidig med utviklingen av moderne naturvitenskap, har deler av den muslimske verden vendt tilbake til middelalderens bokstavtro religiøsitet og ideologier. Disse selverklærte hellige forbanner den vestlige verdens teknologi og tenkesett – boko haram – «vestlig utdannelse er synd», som det heter – men ser ikke den himmelropende (sic!) logiske bristen i selv å bruke denne teknologien i sin kamp mot den «syndige» vesten. For logikk er ikke noe tema for dem. Og med utgangspunkt i samme logikk, kan dette lille mindretallet av verdens muslimer utrope seg selv til rett-troende, og alle andre mennesker - alle andre muslimer inkludert - er dermed vantro. Og de vantro fortjener å dø. Dermed har man legitimert sine drap.

Er muslimenes gud stor?

Tjaaa. Hvis IS-versjonen av islams guddom faktisk trenger overtroiske morderiske idioter til å forsvare seg, er han i beste fall en liten stammegud som får god plass på et steinalter i et nomadetelt i den arabiske ørken. Og i så fall behøver vi ikke å ta hensyn til ham.

Allahu Akbar? Er han?

Demokraten Oleg Tjagnibok

Nasjonalisme 

er et tvetydig ord. En gang i tiden kunne man assosiere det, ganske problemfritt, med frihet fra kolonialisme, imperialisme og undertrykking. Men de siste ca. 80 årene er begrepet blitt temmelig frynsete. Ordet er blitt en slags fellesnevner for uspiselige ideologier som på en eller annen måte kan føre sine røtter tilbake til mellomkrigstiden da Mussolinis fascisme i Italia og Hitler nazisme i Tyskland hadde sin store blomstringstid.

Mussolini ønsket å gjøre Italia til sentrum i et ny-romersk rike, mens Hitler og hans kumpaner av mørkhårete, lubne (f.eks. Himler og Hitler selv) og deformerte (f.eks. Goebbels) selverklærte "ariske" overmennesker, drømte om å gjenskape en fantasert gullalder der en tilsvarende fantasert herskerrase skulle styre resten av verden. 

Inferno

Disse absurde forestillingene resulterte i et inferno av ufattelige lidelser og mellom 50 og 70 millioner døde. Men over-og undermenneske-ideologiene lever fortsatt, ofte under et eller annet skalkeskjul – gjerne knyttet opp mot ja-ord som "frihet" og "demokrati". 

Urolighetene i Ukraina, sentrum for mediene i de seneste ukene, blir nesten helt uten motforestillinger tolket og beskrevet som uttrykk for reaksjoner på korrupsjonen i Janukovitj’ regjering. Det vesten, av en eller annen grunn, har latt være med å informere om, er at mange sentrale figurer i dette opprøret faktisk er ekstreme "nasjonalister" - i ordets verste betydning. 

Svoboda

Oleg Tjagnibok er leder for partiet Svoboda, som symptomatisk nok betyr frihet. Partiet er en del av "Alliansen for europeiske nasjonale bevegelser", en høyreekstrem paraplyoranisasjon der andre "nasjonale" partier, som det ungarske Jobbik, det italienske Fiamma Tricolore og Sveriges Nationaldemokraterna deltar. 

Oleg Tjagnibok har utmerket seg med uttalelser som at Ukraina styres av en moskovit-jødisk mafia og at det nå skal bli slutt på "den ukrainske jødedoms kriminelle aktiviteter". 

Partiet Sloboda vil forby innvandring, homosekskualitet. Frem til 2004 var partiets navn "Vårt Ukraina – Folkets selvforsvarsblokk" og hadde hakekorset som sitt fremste symbol. Svoboda forherliger ukrainske nazisters massemord på jøder og polakker under annen verdenskrig.

Fire av medlemmene i Ukrainas nye regjering tilhører Svoboda, en femte et annet høyreekstremt parti. 

Tankevekkende - og skremmende. 

Dementi

Fjordman

Vi kom for et par dager siden til å skrive at Joseph Goebbels, Hitlers propagandaminster, hadde fått 75 000 kroner fra Fritt Ord. Dette er feil. Det skulle naturligvis være Peder Are Nøstvold Jensen, alias "Fjordman". Til vårt forsvar er det å si at det ikke alltid er like enkelt å skille gårdagens fra dagens ekstremister.

"Fritt" Ord

Joseph Goebbels, Hitlers propagandaminister, har nettopp blitt tildelt 75 000 kroner fra Fritt Ord – rimeligvis posthumt. Men tanken er jo god, sier Georg Fredrik Rieber-Mohn, styreleder i Fritt Ord. Han sier at Goebbels så vidt han vet ikke har publisert verre meninger nå enn før. Snarere tvert i mot.

Rieber-Mohn sier boken handler om Goebbels forhold til dr. Mengele og Rudolf Höss (kommandant for Auschwitz), og deres bruk av Goebbels-sitater for å legitimere sine handlinger.

Goebbels har tidligere har uttalt seg gjennom flere år, med til dels avskyelige meninger av ekstrem karakter mot jøder og sigøynere, sier Rieber-Mohn. - Goebbels er blitt assosiert med det verste massedrapet i moderne tid og han har nærmest blitt betraktet som medvirker i mange medier. Han har derfor utvilsomt et behov for å ytre seg sammenhengende og helhetlig om dette i bokform. Fritt Ord anser det som urimelig at han skulle bli stilt til ansvar for de meninger han i mange år har ytret offentlig, og at han skal kunne kritiseres for drap som er begått med ham som inspirasjonskilde. Dessuten har han jo beviselig aldri drept noen selv, påpeker Rieber-Mohn.

I Fritt Ords vedtekter heter det at ”Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord. ”

- Fritt Ord har nå, formelt og reelt, endret politikk og vi fra nå av støtte de som ønsker å promotere undertrykking og ulike former for hets av andre mennesker. Joseph Goebbels må ansees for å være en særs verdig representant for Fritt Ords nye politikk. Han står også fint i tradisjonen Fritt Ord har etablert de siste årene med å gi prisen til mennesker som bruker sin yttringsfrihet til å hetse eller forsøke å begrense andre mennesker og gruppers frie liv.

En fjert

Tilstrekkelig teknologi

Det har vært behagelig stille om Norges verste massemorder i moderne tid etter at dommen ble rettskraftig. Men så slipper han en fjert, og mediene kaster seg over denne store nyheten. 

Vi registrer at mannen som myrdet barn mens han skrålte og lo opplever det som tortur å måtte skrive med gummipenn. Jaja. Nyheter er ikke lenger hva de var. På den annen side er det jo greit å få bekreftet en gang for alle det han viste under rettssaken: medfølelse og sympati reserverer helten for seg selv. 

Under gjennomgangen av obduksjonsresultatene av sine offer fulgte han interessert og nysgjerrig med. Den eneste gangen man kunne ane antydning til andre følelser enn sinne og irritasjon hos barnemorderen var  da hans egen sentimentale og patetiske filmsnutt ble vist. Da gråt ridderen en skvett. 

Ikke greit å være helt

I det såkalte manifestet skryter han av rømningsplaner og nye terrorhandlinger - allerede før han ble buret inne for drap på 77 mennesker. Og nå sutrer han altså over at fengselsvesenet tar ham på alvor… Fengselsbetjentene koser ikke nok for ham og de andre fangene bråker sånn. Han får ikke lov til å kommunisere fritt med andre politiske galninger for å planlegge nye voldshandlinger. 

Det er sadisme, er det. De er slemme med ham. 

Akk ja. Det er ikke greit å være helt.  

Under rettssaken diskuterte man faren for at denne mannen en gang i fremtiden ville slippe ut igjen. En absolutt forutsetning for å tenke en slik tanke må vel være at han er blitt ufarlig? Dette vil igjen innebære at han innser hva han har gjort – og angrer. 

Selverkjennelse

Det er en  direkte link mellom selverkjennelse og anger. De ideene han brukte som begrunnelse for sin drapsorgie fremstår som så fasttømrede at de første psykiatrisk sakkyndige mente de var uttrykk for vrangforestillinger. 

Hvis morderen noen gang klarer å ta inn over seg hva han faktisk har gjort, og angrer, vil han neppe være i stand til å kunne leve med det. Hvis han fremdeles står for de samme ideene kan han ikke slippes ut. I begge tilfeller er problemet løst. 

Kan det nå bli stille om denne mannen igjen? Jeg synes vi skal la ham få lov til å sitte der og sutte på sin gummipenn i årene som kommer mens han venter på den ”nasjonalistiske revolusjonen” som skal gjøre ham til Norges nye regent. 

Kan vi slutte å snakke om ham? 

Ok?

Whoooo cares...

Vi har fått vite at massemorderen Anders Behring Breivik ikke anerkjenner det norske rettssystemet.

Har i grunnen ikke annen kommentar til dette enn et whoooo cares...

Haterne

Mange hater. For noen tid siden hadde Eivind Berge sin plass i rampelyset. Han oppfordret til drap på politifolk fordi han er erklært antifeminist og staten har forbudt kjøp og salg av sex - såvidt jeg har forstått... Må innrømme at av og til   har jeg vanskelig for å følge med, men Berges problem synes å være at gutten ikke lenger kan kjøpe sex, og at det er et problem for ham. At Eivind Berge har vansker med å tiltrekke seg jenter skjønner jeg godt, men hvordan guttens traurige kjønnsliv skal kunne rettferdiggjøre drap på politifolk har jeg vanskeligere for å begripe.

Så var den den ungarske politikeren Csanad Szegedi som har gjort karriere på sin antisemittisme og har kalt jøder for "lusinfiserte og skitne mordere." Så viser det seg at Szegedi trenger til lusemiddel selv. Han er nemlig jøde. Der røk den karrieren.

Å være offentlig antisemitt kan altså være farlig ettersom man aldri kan kan være helt sikker på at det ikke dukker opp ukjente jøder i anegalleriet, f.eks en mor, som i Szegedis tilfelle. Da er det enklere å hate muslimer, slik som Frp-toppen Frank Willy Djuvik i Sogn og Fjordane gjør.

I Norge er muslimhat alltid en sikker karriervei i enkelte miljøer.

Ett år

I dag er det altså ett år siden det norske demokrati, norsk politisk tradisjon og hele vårt siviliserte styresett ble utsatt for et feigt angrep som kostet 77 mennesker livet. I sitt såkalte ”manifest” beskriver drapsmannen hvordan man etter en slik ”aksjon” kan bruke rettssalen som talerstol og derigjennom vinne tilhengere for sin ”sak.”

I stedet for å bli en politisk triumf kom rettssaken hovedsakelig til å dreie seg om morderen var sinnssyk eller ”bare” hadde personlighetsforstyrrelser. 

Siste dag skulle få rikelig tid til å snakke, og med det kolossale selvbildet han har presentert kombinert med all tiden han har brukt på denne viktige talen, burde man forvente et oratorisk mesterverk med gjennomgripende politiske analyser med kritikk av det norsek samfunn. I stedet kommer det som VGs reporter karakteriserer som ”pffft”. 

Kjernen i denne kritikken viser seg å være at han verken liker den amerikanske tv-serien Sex and the City eller representantene Norges befolkning valgte til Melodi Grand Prix.  Det er perverst å ha sex med 100 forskjellige personer - sier altså mannen som myrdet 77 for å få anledning til å komme med disse ytringene til hele verden. 

VGs Anders Giæver karakteriserer drapsmannen som ingenlunde noen ideolog, men en overflatisk mann med små meninger. En annen måte så si det på er at han er en uvitende oppblåst tulling. 

I går meddelte Dagbladet at morderen følger med 22. juli-markringen fra fengslet og at han ikke er begeistret for denne typen markringer. Avisen kommer videre med den viktige informasjonene at drapsmannen synes ”aksjonen” var en suksess, men og at han ikke forventer de helt store resultatene av heltedåden før om flere år. 

Har vi ikke hørt nok av hans tullprat til nå? De fleste av oss er ikke interessert i hva Anders Behring Breivik mener, verken om politikk, sport eller moter. Spar oss! 

24. august faller dommen. Dette er en begivenhet som selvsagt må dekkes. La oss så slippe å høre mer om dette monstret. La han tilbringe resten av livet i glemsel og stillhet.

TEMPELRIDDERNE – en multikulturell kristen munkeorden

EDL - moderne tempelriddere?

Nåtidens ”riddere” 

Tempelridderne ser ut til å ha fått en renessanse i den senere tid. Et raskt søk på nettet med søkeordet knight templars gir nesten 7 millioner treff på 0,11 sekunder. Ikke verst for en 

orden som har vært død i godt og vel 800 år. Det finnes selvbestaltede tempelridderordener på facebook pluss en mengde websider for ulike ”tempelridderorganisasjoner” der det florerer med ”stormestre” og andre gjeve titler. 

Norges nye herostatiske berømmelse, massemorderen fra regjeringskvartalet og Utøya, er også tempelridder, forteller han oss. Blant de mange titlene denne ”ridderen” - som ble kjent uegnet for alminnelig militærtjeneste - har utstyrt seg selv med, finner vi ”kommandør” og ”justitiarius” (dommer). Han har også konstruert en egen ”tempelridderuniform” og tildelt seg selv en rekke medaljer for sin heroiske innsats. Medaljene er kjøpt på internettbutikker. Det er visst enkelt å være ”tempelridder” i dag. 

Annerledes i middelalderen den gangen da denne munkeordenen ble til. For dette var en munkeorden, en orden med strenge krav og regler som medlemmene måtte være villig til å etterleve for å kunne kalle seg tempelridder. 

Dagens høyreekstremister er trukket mot voldsromantikken tempelridderne som oftest forbindes med; krigen, sverdet, blodet, kampen mot muslimene. I den grad disse moderne ”ridderne” ligner noen av sine middelalderske forbilder, er det snarere ”røverridderne” de har fellestrekk med, ikke tempelridderne som, i hvert fall til å begynne med, besto av menn som satte de kristne kjærlighetsidealene høyt. De respekterte sine motstandere og de så det som sin oppgave å beskytte liv. For først av alt var de kristne – og de var munker. 

Kristendommen – en multikulturell religion 

Jesus var jøde, og det samme var apostlene (apostel, gresk: utsending). Den første kristne menigheten oppsto i Jerusalem en stund etter henrettelsen av Jesus, men de nye tankene spredte seg raskt til jøder i de omkringliggende områdene. Dette var den opprinnelige misjonsmarken – selv om Jesu disipler åpenbart ikke hadde noen plan om i stifte noen ny religion. Den mosaiske jødedom var fortsatt deres forståelseshorisont, men dette endret seg da det i løpet av ganske kort tid viste seg at det var klare meningsforskjeller mellom jødedommens skriftlærde og representantene for det som skulle bli en ny verdensreligion. 

Paulus var den første egentlige misjonær, og hans arbeid var til å begynne med hovedsakelig rettet mot jøder utenfor Palestina. Men i disse samfunnene var det også mange av ikke-jødisk herkomst og som tilhørte andre religioner. Dette førte tidlig til aktualisering av følgende spørsmål: er det bare jøder som kan bli kristne? Må man som hedning først konvertere til jødedommen før man kan døpes? 

Det ble innkalt til kirkemøte i Jerusalem der representanter for de forskjellige menighetene var til stede, deriblant Jesu fremste disippel Peter (som egentlig het Symeon Bar-Jona) og Paulus. Dette blir regnet som den kristne kirkes første kirkemøte (Apostelkonsilet, år 48 eller 49). 

Her ble det bestemt at også ikke-jøder kunne aksepteres som fullverdige kristne uten å gå omveien om den mosaiske tro. Dermed åpnet hele verden seg som en mulig misjonsmark: ”Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler.” 

I kjølvannet av Paulus´ reiser dukket det opp kristne menigheter langs øst/nordøstkysten av Middelhavet: i Palestina, Lilleasia (nå Tyrkia), Syria, Hellas og Makedonia. 

Kristendommen utviklet seg raskt, samtidig som den tok opp i seg ideer og tradisjoner fra de samfunnene der den slo rot. Den nye religionen spredte seg i løpet av få år til sentrum av det romerske imperiet, Roma, der både Peter og Paulus senere ble henrettet. Peterskirken er angivelig bygget over graven til denne jødiske fiskeren som hadde hatt sitt daglige virke på Genesaretsjøen, i en ukjent avkrok som het Galilea i det kolossale romerske keiserriket. Peter blir regnet som den første biskopen av Roma. 

Etter at første generasjon kristne var døde, ble lærespørsmål avgjort på bakgrunn av tolking av de tidligste skriftene. Det som ga disse skriftene autoritet var hvorvidt de med noen grad av sannsynlighet kunne tilbakeføres til en av kirkefedrene. Den nåværende kristne kanon, basert på de tekstene som da var i alminnelig bruk, eksisterte i all hovedsak allerede i 180-årene. Biskop Ireneus (130 – 200) fra Lyon i Frankrike refererer til de fleste av tekstene som eksisterer i det nåværende Nye testamentet. 

I 325 innkalte keiser Konstantin til verdens første økumeniske konsil der representanter for hele den kristen kirke var samlet. På dette kirkemøtet ble den nikenske trosbekjennelse vedtatt. 

I løpet av sin 2000 år lange utviklingshistorie har impulser fra ulike kulturer smeltet sammen med det mosaiske utgangspunktet til det vi i dag kjenner som kristendom – og som enkelte oppfatter som en genuin vesteuropeisk religion. Den er i ordets rette betydning en multikulturell religion. Jesus forkynte Himmelens komme. Hans etterfølgere forkynte Jesus. 

Uansett hvilke uhyrligheter, krigshandlinger og maktmisbruk som er blitt gjennomført i kristendommens navn, kan kristendommens sentrale budskap sammenfattes i følgende setning: ”Du skal elske din neste som deg selv. Større enn disse er intet annet bud ” (Mark., kap. 12, vers 31). Det er dette som gjør kristendommen til kristendom. 

Det kristne munkevesen 

Den egypiske ørken

Vi finner opptakten til kristendommens munkevesen i Det nye testamentet der det fortelles at så vel Johannes Døperen som Jesus dro ut i ørkenen for å faste og be. Blant de tidlige kristne var det mennesker som følte behov for å gjøre noe ekstra i sin Gudsdyrkelse, hengi seg til det de trodde på, helt og fullt. En nærliggende tanke var å prøve å kopiere deler av Jesu eget liv. De ga avkall på familieliv og jordisk gods for å leve i fattigdom og sølibat. Noen slo seg ned som eneboere i ødemarken der de kunne tilbe Gud i stillhet og askese. Idealet var å leve et liv som Kristi etterfølgere. 

Dette var de første kristne eremittene, men hele det kristne munkevesenet er tuftet på denne ideen. Ordet eremitt er avledet av det greske ordet ksenoteia som betyr å være fremmed for verden. 

Antonius Abbeden

Det organiserte munkevesenet tok til med Antonius abbeden (ca. 251 – 351) fra Egypt. Som så mange andre kristne hadde han slått seg ned i ørkenen, men begynte rundt år 271 å samle andre eneboere rundt seg i et fellesskap som dyrket de kristne verdier og tradisjoner. Noen år etter hans død – mellom år 361 og 363 - bygde hans tilhengere verdens første kristne kloster, St Antony, i området hvor Antonius hadde bodd. 

På norsk bruker vi ordet kloster (latinske claustrum som betyr ”innhegnet sted”) som betegnelse stedet der munkefellesskapet holder til. På engelsk er monastery (fra det greske monazein som betyr ”å bo alene”) det vanlige ordet. Ordet munk har samme opprinnelse. 

Klosterregler 

De første klosterreglene ble laget av en annen egypter, Pakhomios (ca. 292 – 348). Han var til å begynne med også eremitt, men opplevde at denne noe bisarre livsførselen kanskje likevel ikke var den beste veien til frelse. Da mange disipler etter hvert tok til å samle seg rundt ham, etablerte han sitt første kloster ved Tabennísi i Øvre Egypt i år 320. Senere fulgte grunnleggingen av ni andre koster. 

St Pakhomios

Pakhomios blir regnet som innstifteren av det cenobittiske klosterlivet (koinonia av gresk koinos bios, ”felles liv”) som en motsetning til eremittilværelsen. Det cenobittiske livet er et felleskap med regler som organiserer munkenes liv: døgnrytme, mat og drikke, arbeid, bønn og bønnetider, meditasjon og arbeid. Ettersom lesing av Den Hellige Skrift var en viktig del av klosterlivet, måtte munkene lære å lese og skrive. 

I løpet av første generasjon etter hans død, var disse ni klostrene blitt til 7000 og hadde spredt seg fra Egypt til Palestina, Syria, ørkenen i nåværende Israel, Nord-Afrika - og til slutt til Vest-Europa. 

Det neste viktige navnet i denne forbindelse er Johannes Cassianus (ca. 360 – 435) fra Dobruja i dagens Bulgaria. Som ung mann reiste han på pilegrimsferd til Palestina og kom i kontakt med klosterbevegelsen i Bethlehem. Han bodde ti år i Egypt der han blant annet ble kjent med eremittbevegelsen i ørkenen, og studerte senere også under patriarken av Konstantinopel. I 415 etablerte han klostret St Victors samt kvinneklostret St Salvador i Marseilles-området. 

St Cassianus

I tidsrommet 419 - 426) nedtegnet Johannes Cassianus sine erfaringer fra Egypt og Palestina i "De institutis coenobiorum" (Institusjonene), et verk på til sammen 12 bind. Det omhandlet blant annet klesdrakt, utdanning og tidebønner. Dermed var klostrets rytme med felles morgenbønn (Laudes) og ved dagens slutt (Vesper) etablert, en rytme som i alt vesentlig har holdt seg uendret i halvannet tusen år. 

St Benedict

St Benedicts klosterregler 

I tre år levde den unge Benedict av Nursia (ca 480 – 543) som eremitt, men grunnla senere flere munkesamfunn i Subiaco, et stykke sørøst for Roma. I 529 flyttet han til Monte Cassino, lenger sør, der han etablerte det etter hvert svært så kjente klosteret med samme navn. Det var sannsynligvis her han skrev sine berømte klosterregler, rundt år 530, i 73 korte kapitler. Dette klosteret ble nesten fullstendig ødelagt under annen verdenskrig, men er bygget opp igjen senere. 

St Benedicts regler (benedictinerreglene) ble normgivende for det kristne munkevesenet. De 73 reglene gir både innhold i og organisatorisk ramme rundt livet til mennesker som vier sitt liv til kristen klostertilværelse. Når man sluttet seg til benediktinerordenen, måtte man avlegge løfte om å bli i sitt kloster resten av livet (stabilitas). 

I klosterlivets etikk er lydighet og ydmykhet viktige stikkord. Man lever et asketisk liv i fattigdom, selvfornektelse, stillhet, sølibat og bønn underordnet en åndelig leder. Reglene omhandler også hvordan et kloster skal drives administrativt, de gir detaljerte instrukser for hvordan og når messene skal holdes, og hvordan munkenes døgnrytme skal reguleres. 

Til klosterbygget hørte dormatorium (sovesal), refektorium (spisesal) og oratorium (kapell). I tillegg skulle klostrene være selvforsynt med vann og jordbruksartikler, ha gjestehus, verksteder, sykestue og apotek. De medisinske urtene ble dyrket i egne urtehager. Benediktinernes motto var ”be og arbeid” (ora et labora). Ansgar, også kjent som Nordens apostel, var benediktiner. 

Benedictinere og cisterciensere 

I 1098 reiste Robert, abbeden for benedictinerklostret i Molesme i Burgund, til Citeaux (Den klare dalen, Cistercium på latin) for å grunnlegge et nytt kloster der sammen med Alberic og Stephen Harding. Robert var misfornøyd med den negative utviklingen han opplevde blant de benediktinske munkene, ikke minst at de ikke lenger overholdt klosterreglene. Han ønsket derfor å grunnlegge et nytt – og bedre - kloster i et myrlendt og utilgjengelig område. Senere sluttet 21 andre munker fra Molesme seg til dem. 

Da Robert på oppfordring senere vendte tilbake til Molesme, overtok Alberic som abbed, og etter hans død i 1108 Stephen som la stor vekt på en enkel og asketisk livsførsel. Han forbød all bruk av luksus og prakt, men dette førte til at tilveksten av nye munker stoppet opp og klosteret var nær ved å måtte gi opp. Men så, i 1112, ankom den unge adelsmannen Bernhard – senere kjent som Bernhard av Clairvaux – (1090 – 1153) sammen med 30 slektninger som alle sluttet seg til ordenen, og dette førte til en ny oppblomstring. 

Bernhard av Clairvaux

Tre år senere sendte Stephen den da 25-årige Bernhard til Clairvaux for å etablere et nytt kloster der. 

I 1119 kalte Stephan Harding sammen til ordenens første generalkapitel der også Bernhard var representert. Dette generalkapitelet vedtok den nye cistercienserordenens regler og konstitusjoner, og disse ble senere stadfestet av pavene Callistus II og Alexander III. Selv om det var Robert, Alberic og Stephen som grunnla cistercienserordenen, blir Bernhard av Clairvaux regnet som ordenens ”andre” grunnlegger ettersom det var under ham cistercienserne blomstret og det var han som restaurerte Benedicts klosterregler. Ved Bernhards død var det 700 munker i Clairvaux-klostret. 

Ridderne 

Middelalderens riddere var lavadelsmenn som hadde god nok økonomi til å eie hest, våpen og det utstyret som trengtes til krigeryrket. De var underlagt konge eller høyere adelsmenn. Frilanse-ridderne var ”frie” riddere som i praksis fungere som leiesoldater. I tillegg fantes de såkalte ”røverridderne” som livnærte seg ved landeveisrøveri. 

Senere tiders romantiske ideer om riddere og ridderskapsidealer stammer fra den rikholdige litteraturen som etter hvert dukket opp og som ble en egen genre, og har lite med virkeligheten å gjøre. 

De fattige tempelridderne 

Kongdømmet Jerusalem ble grunnlagt i 1099 i etterkant av det første korstoget. I 1118 avla Hugues av Paynes, en ridder fra Champagne i Frankrike, sammen med åtte andre riddere, et ”evig” løfte om å forsvare det nye kristne kongedømmet. Dette løftet ble gitt i nærvær av Jerusalems patriark og godtatt av Jerusalems 3. konge, Baldwin II. 

Disse ni ridderne fikk seg tildelt den delen av kongens palass som sto i forbindelse med byens gamle tempelruiner, og ettersom de levde av almisser, var de til å begynne med svært fattige. De ble derfor kalt ”De fattige tempelridderne.” 

Riddermunker 

For å øke rekrutteringen og for få kirkens støtte til kunne gjennomføre løftet de hadde gitt, reiste Hugues av Paynes i 1128 til kirkemøtet i Troyes. Dette kirkemøtet ble ledet av Bernard av Claivaux. 

Tempelridderne aksepterte benedictiner-reglene slik de nå var utformet, og overtok også cisterciensernes hvite drakt. På den hvite munkekutten satte de et rødt kors. Dette er historien bak tempelriddernes røde kors på hvit bunn. ”Tempelriddersymbolet” som i våre dager er blitt brakt grundig i vanry, er faktisk ikke annet enn cistercienser-munkenes hvite kjortel kombinert med kristendommens fremste symbol i rødt. 

Middelalderens europeiske kloster- og munketradisjon har altså sine røtter i Egypt og Midt-Østen og er et konglomerat av tankestrømninger og ulike kulturelle påvirkninger. Tempelridderne var selv bærere av og representanter for en multikulturell tradisjon. Det blir derfor ufrivillig komisk når nåtidens høyreekstremister påberoper seg arven fra tempelridderne i sin ”kamp” mot den ”multikulturelle fare.” 

Munker og krigere 

I de fleste mytene fokuseres det ensidig på tempelridderne som riddere – krigere – og i langt mindre grad på at de faktisk var munker, både formelt og reelt, på linje med munker fra enhver annen kristen orden. Sant nok regnet de seg som krigere, soldater, men som Guds soldater. Dette gjør dem på et vis mer i slekt med frelsesarmeen enn en hvilken som helst ”verdslig” arme. Som alle andre munker var de forpliktet på å overholde reglene som gjaldt for deres orden, i dette tilfellet St. Benedicts regler, revidert av blant annet St. Bernard. 

Tempelriddernes oppgave skulle være å beskytte pilegrimenes reiser til Det Hellige Land. Ofte når det var involvert i store slag benyttet de seg av muslimske leiesoldater. 

Fra munkevesen til pengevesen 

Tempelridderne var ikke underlagt andre autoriteter enn pavens, og kunne derfor bevege seg fritt uavhengig av grenser. De var også fritatt fra skatter og toll. Etter hvert var det ganske få av ordenens medlemmer som var involvert idet som skulle være ordenens hoverdoppgave: beskyttelsen av pilegrimer. De fleste arbeidet med finansielle oppgaver, opprinnelig for å sikre krigernes økonomi, etter hvert ble det finansielle et mål i seg selv, noe som førte til utviklingen av verdipapirer og sjekker – altså en tidlig form for bankvesen. Dette resulterte til at ordenen ble uhyre rik på verdslig gods og gull. Fokuset ble altså flyttet fra et ideelt og religiøst munkevesen til et sekulært pengevesen.

Tempelriddernes endeligt 

Tempelridderordenen ble opphevet av paven i 1312, og dens siste stormester, Jacques de Molay, ble brent på bålet i Paris i 1314. De fleste av ordenens jordgods i England og Frankrike ble inndratt av staten, mens de i Tyskland ble overtatt av Johannitterne. Dette var den definitive slutten på tempelridderne. I moderne tid er det ikke helt uvanlig at esoteriske organisasjoner fører sine røtter tilbake til tempelridderne, men slike påstander mangler ethvert faktisk historisk fundament.

Troverdighet og galskap

ABB har i dag fungert som vitne i sin egen sak og levert et meget sterkt innlegg mht å bli erklært sinnssyk.

I sin kommentar til Sørheim og Husby sier han at personen som de sakkyndige beskriver åpenbart er syk. Men denne personen er ikke ham. De sakkyndige lyver og selv er han ikke voldelig – sier altså mannen som i følge vitner skrålte og lo mens han slaktet 69 mennesker. 

Kunne vi, for diskusjonens skyld, prøve å forestille oss at de psykiatriske sakkyndige ikke er ondsinnede og løgnaktige, men derimot profesjonelle fagfolk som samvittighetsfull har gjengitt samtalene med ham korrekt? 

Hvem har størst troverdighet? Psykiaterne som vi, i anstendighetens navn, må anta forsøker å gjøre en god jobb? Eller drapsmannen som kjemper for å bli erklært tilregnelig slik at han kan gå inn i historien som stor ideologisk terrorist, ikke bare en sinnssyk massemorder? 

Hvis vi altså går ut fra at psykiaterne ikke lyver (80 prosent, som han påstår), hva er det drapsmannen dermed sier? 

Dette var oppklarende.