En fjert

Tilstrekkelig teknologi

Det har vært behagelig stille om Norges verste massemorder i moderne tid etter at dommen ble rettskraftig. Men så slipper han en fjert, og mediene kaster seg over denne store nyheten. 

Vi registrer at mannen som myrdet barn mens han skrålte og lo opplever det som tortur å måtte skrive med gummipenn. Jaja. Nyheter er ikke lenger hva de var. På den annen side er det jo greit å få bekreftet en gang for alle det han viste under rettssaken: medfølelse og sympati reserverer helten for seg selv. 

Under gjennomgangen av obduksjonsresultatene av sine offer fulgte han interessert og nysgjerrig med. Den eneste gangen man kunne ane antydning til andre følelser enn sinne og irritasjon hos barnemorderen var  da hans egen sentimentale og patetiske filmsnutt ble vist. Da gråt ridderen en skvett. 

Ikke greit å være helt

I det såkalte manifestet skryter han av rømningsplaner og nye terrorhandlinger - allerede før han ble buret inne for drap på 77 mennesker. Og nå sutrer han altså over at fengselsvesenet tar ham på alvor… Fengselsbetjentene koser ikke nok for ham og de andre fangene bråker sånn. Han får ikke lov til å kommunisere fritt med andre politiske galninger for å planlegge nye voldshandlinger. 

Det er sadisme, er det. De er slemme med ham. 

Akk ja. Det er ikke greit å være helt.  

Under rettssaken diskuterte man faren for at denne mannen en gang i fremtiden ville slippe ut igjen. En absolutt forutsetning for å tenke en slik tanke må vel være at han er blitt ufarlig? Dette vil igjen innebære at han innser hva han har gjort – og angrer. 

Selverkjennelse

Det er en  direkte link mellom selverkjennelse og anger. De ideene han brukte som begrunnelse for sin drapsorgie fremstår som så fasttømrede at de første psykiatrisk sakkyndige mente de var uttrykk for vrangforestillinger. 

Hvis morderen noen gang klarer å ta inn over seg hva han faktisk har gjort, og angrer, vil han neppe være i stand til å kunne leve med det. Hvis han fremdeles står for de samme ideene kan han ikke slippes ut. I begge tilfeller er problemet løst. 

Kan det nå bli stille om denne mannen igjen? Jeg synes vi skal la ham få lov til å sitte der og sutte på sin gummipenn i årene som kommer mens han venter på den ”nasjonalistiske revolusjonen” som skal gjøre ham til Norges nye regent. 

Kan vi slutte å snakke om ham? 

Ok?

Whoooo cares...

Vi har fått vite at massemorderen Anders Behring Breivik ikke anerkjenner det norske rettssystemet.

Har i grunnen ikke annen kommentar til dette enn et whoooo cares...

Haterne

Mange hater. For noen tid siden hadde Eivind Berge sin plass i rampelyset. Han oppfordret til drap på politifolk fordi han er erklært antifeminist og staten har forbudt kjøp og salg av sex - såvidt jeg har forstått... Må innrømme at av og til   har jeg vanskelig for å følge med, men Berges problem synes å være at gutten ikke lenger kan kjøpe sex, og at det er et problem for ham. At Eivind Berge har vansker med å tiltrekke seg jenter skjønner jeg godt, men hvordan guttens traurige kjønnsliv skal kunne rettferdiggjøre drap på politifolk har jeg vanskeligere for å begripe.

Så var den den ungarske politikeren Csanad Szegedi som har gjort karriere på sin antisemittisme og har kalt jøder for "lusinfiserte og skitne mordere." Så viser det seg at Szegedi trenger til lusemiddel selv. Han er nemlig jøde. Der røk den karrieren.

Å være offentlig antisemitt kan altså være farlig ettersom man aldri kan kan være helt sikker på at det ikke dukker opp ukjente jøder i anegalleriet, f.eks en mor, som i Szegedis tilfelle. Da er det enklere å hate muslimer, slik som Frp-toppen Frank Willy Djuvik i Sogn og Fjordane gjør.

I Norge er muslimhat alltid en sikker karriervei i enkelte miljøer.

Ett år

I dag er det altså ett år siden det norske demokrati, norsk politisk tradisjon og hele vårt siviliserte styresett ble utsatt for et feigt angrep som kostet 77 mennesker livet. I sitt såkalte ”manifest” beskriver drapsmannen hvordan man etter en slik ”aksjon” kan bruke rettssalen som talerstol og derigjennom vinne tilhengere for sin ”sak.”

I stedet for å bli en politisk triumf kom rettssaken hovedsakelig til å dreie seg om morderen var sinnssyk eller ”bare” hadde personlighetsforstyrrelser. 

Siste dag skulle få rikelig tid til å snakke, og med det kolossale selvbildet han har presentert kombinert med all tiden han har brukt på denne viktige talen, burde man forvente et oratorisk mesterverk med gjennomgripende politiske analyser med kritikk av det norsek samfunn. I stedet kommer det som VGs reporter karakteriserer som ”pffft”. 

Kjernen i denne kritikken viser seg å være at han verken liker den amerikanske tv-serien Sex and the City eller representantene Norges befolkning valgte til Melodi Grand Prix.  Det er perverst å ha sex med 100 forskjellige personer - sier altså mannen som myrdet 77 for å få anledning til å komme med disse ytringene til hele verden. 

VGs Anders Giæver karakteriserer drapsmannen som ingenlunde noen ideolog, men en overflatisk mann med små meninger. En annen måte så si det på er at han er en uvitende oppblåst tulling. 

I går meddelte Dagbladet at morderen følger med 22. juli-markringen fra fengslet og at han ikke er begeistret for denne typen markringer. Avisen kommer videre med den viktige informasjonene at drapsmannen synes ”aksjonen” var en suksess, men og at han ikke forventer de helt store resultatene av heltedåden før om flere år. 

Har vi ikke hørt nok av hans tullprat til nå? De fleste av oss er ikke interessert i hva Anders Behring Breivik mener, verken om politikk, sport eller moter. Spar oss! 

24. august faller dommen. Dette er en begivenhet som selvsagt må dekkes. La oss så slippe å høre mer om dette monstret. La han tilbringe resten av livet i glemsel og stillhet.

TEMPELRIDDERNE – en multikulturell kristen munkeorden

EDL - moderne tempelriddere?

Nåtidens ”riddere” 

Tempelridderne ser ut til å ha fått en renessanse i den senere tid. Et raskt søk på nettet med søkeordet knight templars gir nesten 7 millioner treff på 0,11 sekunder. Ikke verst for en 

orden som har vært død i godt og vel 800 år. Det finnes selvbestaltede tempelridderordener på facebook pluss en mengde websider for ulike ”tempelridderorganisasjoner” der det florerer med ”stormestre” og andre gjeve titler. 

Norges nye herostatiske berømmelse, massemorderen fra regjeringskvartalet og Utøya, er også tempelridder, forteller han oss. Blant de mange titlene denne ”ridderen” - som ble kjent uegnet for alminnelig militærtjeneste - har utstyrt seg selv med, finner vi ”kommandør” og ”justitiarius” (dommer). Han har også konstruert en egen ”tempelridderuniform” og tildelt seg selv en rekke medaljer for sin heroiske innsats. Medaljene er kjøpt på internettbutikker. Det er visst enkelt å være ”tempelridder” i dag. 

Annerledes i middelalderen den gangen da denne munkeordenen ble til. For dette var en munkeorden, en orden med strenge krav og regler som medlemmene måtte være villig til å etterleve for å kunne kalle seg tempelridder. 

Dagens høyreekstremister er trukket mot voldsromantikken tempelridderne som oftest forbindes med; krigen, sverdet, blodet, kampen mot muslimene. I den grad disse moderne ”ridderne” ligner noen av sine middelalderske forbilder, er det snarere ”røverridderne” de har fellestrekk med, ikke tempelridderne som, i hvert fall til å begynne med, besto av menn som satte de kristne kjærlighetsidealene høyt. De respekterte sine motstandere og de så det som sin oppgave å beskytte liv. For først av alt var de kristne – og de var munker. 

Kristendommen – en multikulturell religion 

Jesus var jøde, og det samme var apostlene (apostel, gresk: utsending). Den første kristne menigheten oppsto i Jerusalem en stund etter henrettelsen av Jesus, men de nye tankene spredte seg raskt til jøder i de omkringliggende områdene. Dette var den opprinnelige misjonsmarken – selv om Jesu disipler åpenbart ikke hadde noen plan om i stifte noen ny religion. Den mosaiske jødedom var fortsatt deres forståelseshorisont, men dette endret seg da det i løpet av ganske kort tid viste seg at det var klare meningsforskjeller mellom jødedommens skriftlærde og representantene for det som skulle bli en ny verdensreligion. 

Paulus var den første egentlige misjonær, og hans arbeid var til å begynne med hovedsakelig rettet mot jøder utenfor Palestina. Men i disse samfunnene var det også mange av ikke-jødisk herkomst og som tilhørte andre religioner. Dette førte tidlig til aktualisering av følgende spørsmål: er det bare jøder som kan bli kristne? Må man som hedning først konvertere til jødedommen før man kan døpes? 

Det ble innkalt til kirkemøte i Jerusalem der representanter for de forskjellige menighetene var til stede, deriblant Jesu fremste disippel Peter (som egentlig het Symeon Bar-Jona) og Paulus. Dette blir regnet som den kristne kirkes første kirkemøte (Apostelkonsilet, år 48 eller 49). 

Her ble det bestemt at også ikke-jøder kunne aksepteres som fullverdige kristne uten å gå omveien om den mosaiske tro. Dermed åpnet hele verden seg som en mulig misjonsmark: ”Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler.” 

I kjølvannet av Paulus´ reiser dukket det opp kristne menigheter langs øst/nordøstkysten av Middelhavet: i Palestina, Lilleasia (nå Tyrkia), Syria, Hellas og Makedonia. 

Kristendommen utviklet seg raskt, samtidig som den tok opp i seg ideer og tradisjoner fra de samfunnene der den slo rot. Den nye religionen spredte seg i løpet av få år til sentrum av det romerske imperiet, Roma, der både Peter og Paulus senere ble henrettet. Peterskirken er angivelig bygget over graven til denne jødiske fiskeren som hadde hatt sitt daglige virke på Genesaretsjøen, i en ukjent avkrok som het Galilea i det kolossale romerske keiserriket. Peter blir regnet som den første biskopen av Roma. 

Etter at første generasjon kristne var døde, ble lærespørsmål avgjort på bakgrunn av tolking av de tidligste skriftene. Det som ga disse skriftene autoritet var hvorvidt de med noen grad av sannsynlighet kunne tilbakeføres til en av kirkefedrene. Den nåværende kristne kanon, basert på de tekstene som da var i alminnelig bruk, eksisterte i all hovedsak allerede i 180-årene. Biskop Ireneus (130 – 200) fra Lyon i Frankrike refererer til de fleste av tekstene som eksisterer i det nåværende Nye testamentet. 

I 325 innkalte keiser Konstantin til verdens første økumeniske konsil der representanter for hele den kristen kirke var samlet. På dette kirkemøtet ble den nikenske trosbekjennelse vedtatt. 

I løpet av sin 2000 år lange utviklingshistorie har impulser fra ulike kulturer smeltet sammen med det mosaiske utgangspunktet til det vi i dag kjenner som kristendom – og som enkelte oppfatter som en genuin vesteuropeisk religion. Den er i ordets rette betydning en multikulturell religion. Jesus forkynte Himmelens komme. Hans etterfølgere forkynte Jesus. 

Uansett hvilke uhyrligheter, krigshandlinger og maktmisbruk som er blitt gjennomført i kristendommens navn, kan kristendommens sentrale budskap sammenfattes i følgende setning: ”Du skal elske din neste som deg selv. Større enn disse er intet annet bud ” (Mark., kap. 12, vers 31). Det er dette som gjør kristendommen til kristendom. 

Det kristne munkevesen 

Den egypiske ørken

Vi finner opptakten til kristendommens munkevesen i Det nye testamentet der det fortelles at så vel Johannes Døperen som Jesus dro ut i ørkenen for å faste og be. Blant de tidlige kristne var det mennesker som følte behov for å gjøre noe ekstra i sin Gudsdyrkelse, hengi seg til det de trodde på, helt og fullt. En nærliggende tanke var å prøve å kopiere deler av Jesu eget liv. De ga avkall på familieliv og jordisk gods for å leve i fattigdom og sølibat. Noen slo seg ned som eneboere i ødemarken der de kunne tilbe Gud i stillhet og askese. Idealet var å leve et liv som Kristi etterfølgere. 

Dette var de første kristne eremittene, men hele det kristne munkevesenet er tuftet på denne ideen. Ordet eremitt er avledet av det greske ordet ksenoteia som betyr å være fremmed for verden. 

Antonius Abbeden

Det organiserte munkevesenet tok til med Antonius abbeden (ca. 251 – 351) fra Egypt. Som så mange andre kristne hadde han slått seg ned i ørkenen, men begynte rundt år 271 å samle andre eneboere rundt seg i et fellesskap som dyrket de kristne verdier og tradisjoner. Noen år etter hans død – mellom år 361 og 363 - bygde hans tilhengere verdens første kristne kloster, St Antony, i området hvor Antonius hadde bodd. 

På norsk bruker vi ordet kloster (latinske claustrum som betyr ”innhegnet sted”) som betegnelse stedet der munkefellesskapet holder til. På engelsk er monastery (fra det greske monazein som betyr ”å bo alene”) det vanlige ordet. Ordet munk har samme opprinnelse. 

Klosterregler 

De første klosterreglene ble laget av en annen egypter, Pakhomios (ca. 292 – 348). Han var til å begynne med også eremitt, men opplevde at denne noe bisarre livsførselen kanskje likevel ikke var den beste veien til frelse. Da mange disipler etter hvert tok til å samle seg rundt ham, etablerte han sitt første kloster ved Tabennísi i Øvre Egypt i år 320. Senere fulgte grunnleggingen av ni andre koster. 

St Pakhomios

Pakhomios blir regnet som innstifteren av det cenobittiske klosterlivet (koinonia av gresk koinos bios, ”felles liv”) som en motsetning til eremittilværelsen. Det cenobittiske livet er et felleskap med regler som organiserer munkenes liv: døgnrytme, mat og drikke, arbeid, bønn og bønnetider, meditasjon og arbeid. Ettersom lesing av Den Hellige Skrift var en viktig del av klosterlivet, måtte munkene lære å lese og skrive. 

I løpet av første generasjon etter hans død, var disse ni klostrene blitt til 7000 og hadde spredt seg fra Egypt til Palestina, Syria, ørkenen i nåværende Israel, Nord-Afrika - og til slutt til Vest-Europa. 

Det neste viktige navnet i denne forbindelse er Johannes Cassianus (ca. 360 – 435) fra Dobruja i dagens Bulgaria. Som ung mann reiste han på pilegrimsferd til Palestina og kom i kontakt med klosterbevegelsen i Bethlehem. Han bodde ti år i Egypt der han blant annet ble kjent med eremittbevegelsen i ørkenen, og studerte senere også under patriarken av Konstantinopel. I 415 etablerte han klostret St Victors samt kvinneklostret St Salvador i Marseilles-området. 

St Cassianus

I tidsrommet 419 - 426) nedtegnet Johannes Cassianus sine erfaringer fra Egypt og Palestina i "De institutis coenobiorum" (Institusjonene), et verk på til sammen 12 bind. Det omhandlet blant annet klesdrakt, utdanning og tidebønner. Dermed var klostrets rytme med felles morgenbønn (Laudes) og ved dagens slutt (Vesper) etablert, en rytme som i alt vesentlig har holdt seg uendret i halvannet tusen år. 

St Benedict

St Benedicts klosterregler 

I tre år levde den unge Benedict av Nursia (ca 480 – 543) som eremitt, men grunnla senere flere munkesamfunn i Subiaco, et stykke sørøst for Roma. I 529 flyttet han til Monte Cassino, lenger sør, der han etablerte det etter hvert svært så kjente klosteret med samme navn. Det var sannsynligvis her han skrev sine berømte klosterregler, rundt år 530, i 73 korte kapitler. Dette klosteret ble nesten fullstendig ødelagt under annen verdenskrig, men er bygget opp igjen senere. 

St Benedicts regler (benedictinerreglene) ble normgivende for det kristne munkevesenet. De 73 reglene gir både innhold i og organisatorisk ramme rundt livet til mennesker som vier sitt liv til kristen klostertilværelse. Når man sluttet seg til benediktinerordenen, måtte man avlegge løfte om å bli i sitt kloster resten av livet (stabilitas). 

I klosterlivets etikk er lydighet og ydmykhet viktige stikkord. Man lever et asketisk liv i fattigdom, selvfornektelse, stillhet, sølibat og bønn underordnet en åndelig leder. Reglene omhandler også hvordan et kloster skal drives administrativt, de gir detaljerte instrukser for hvordan og når messene skal holdes, og hvordan munkenes døgnrytme skal reguleres. 

Til klosterbygget hørte dormatorium (sovesal), refektorium (spisesal) og oratorium (kapell). I tillegg skulle klostrene være selvforsynt med vann og jordbruksartikler, ha gjestehus, verksteder, sykestue og apotek. De medisinske urtene ble dyrket i egne urtehager. Benediktinernes motto var ”be og arbeid” (ora et labora). Ansgar, også kjent som Nordens apostel, var benediktiner. 

Benedictinere og cisterciensere 

I 1098 reiste Robert, abbeden for benedictinerklostret i Molesme i Burgund, til Citeaux (Den klare dalen, Cistercium på latin) for å grunnlegge et nytt kloster der sammen med Alberic og Stephen Harding. Robert var misfornøyd med den negative utviklingen han opplevde blant de benediktinske munkene, ikke minst at de ikke lenger overholdt klosterreglene. Han ønsket derfor å grunnlegge et nytt – og bedre - kloster i et myrlendt og utilgjengelig område. Senere sluttet 21 andre munker fra Molesme seg til dem. 

Da Robert på oppfordring senere vendte tilbake til Molesme, overtok Alberic som abbed, og etter hans død i 1108 Stephen som la stor vekt på en enkel og asketisk livsførsel. Han forbød all bruk av luksus og prakt, men dette førte til at tilveksten av nye munker stoppet opp og klosteret var nær ved å måtte gi opp. Men så, i 1112, ankom den unge adelsmannen Bernhard – senere kjent som Bernhard av Clairvaux – (1090 – 1153) sammen med 30 slektninger som alle sluttet seg til ordenen, og dette førte til en ny oppblomstring. 

Bernhard av Clairvaux

Tre år senere sendte Stephen den da 25-årige Bernhard til Clairvaux for å etablere et nytt kloster der. 

I 1119 kalte Stephan Harding sammen til ordenens første generalkapitel der også Bernhard var representert. Dette generalkapitelet vedtok den nye cistercienserordenens regler og konstitusjoner, og disse ble senere stadfestet av pavene Callistus II og Alexander III. Selv om det var Robert, Alberic og Stephen som grunnla cistercienserordenen, blir Bernhard av Clairvaux regnet som ordenens ”andre” grunnlegger ettersom det var under ham cistercienserne blomstret og det var han som restaurerte Benedicts klosterregler. Ved Bernhards død var det 700 munker i Clairvaux-klostret. 

Ridderne 

Middelalderens riddere var lavadelsmenn som hadde god nok økonomi til å eie hest, våpen og det utstyret som trengtes til krigeryrket. De var underlagt konge eller høyere adelsmenn. Frilanse-ridderne var ”frie” riddere som i praksis fungere som leiesoldater. I tillegg fantes de såkalte ”røverridderne” som livnærte seg ved landeveisrøveri. 

Senere tiders romantiske ideer om riddere og ridderskapsidealer stammer fra den rikholdige litteraturen som etter hvert dukket opp og som ble en egen genre, og har lite med virkeligheten å gjøre. 

De fattige tempelridderne 

Kongdømmet Jerusalem ble grunnlagt i 1099 i etterkant av det første korstoget. I 1118 avla Hugues av Paynes, en ridder fra Champagne i Frankrike, sammen med åtte andre riddere, et ”evig” løfte om å forsvare det nye kristne kongedømmet. Dette løftet ble gitt i nærvær av Jerusalems patriark og godtatt av Jerusalems 3. konge, Baldwin II. 

Disse ni ridderne fikk seg tildelt den delen av kongens palass som sto i forbindelse med byens gamle tempelruiner, og ettersom de levde av almisser, var de til å begynne med svært fattige. De ble derfor kalt ”De fattige tempelridderne.” 

Riddermunker 

For å øke rekrutteringen og for få kirkens støtte til kunne gjennomføre løftet de hadde gitt, reiste Hugues av Paynes i 1128 til kirkemøtet i Troyes. Dette kirkemøtet ble ledet av Bernard av Claivaux. 

Tempelridderne aksepterte benedictiner-reglene slik de nå var utformet, og overtok også cisterciensernes hvite drakt. På den hvite munkekutten satte de et rødt kors. Dette er historien bak tempelriddernes røde kors på hvit bunn. ”Tempelriddersymbolet” som i våre dager er blitt brakt grundig i vanry, er faktisk ikke annet enn cistercienser-munkenes hvite kjortel kombinert med kristendommens fremste symbol i rødt. 

Middelalderens europeiske kloster- og munketradisjon har altså sine røtter i Egypt og Midt-Østen og er et konglomerat av tankestrømninger og ulike kulturelle påvirkninger. Tempelridderne var selv bærere av og representanter for en multikulturell tradisjon. Det blir derfor ufrivillig komisk når nåtidens høyreekstremister påberoper seg arven fra tempelridderne i sin ”kamp” mot den ”multikulturelle fare.” 

Munker og krigere 

I de fleste mytene fokuseres det ensidig på tempelridderne som riddere – krigere – og i langt mindre grad på at de faktisk var munker, både formelt og reelt, på linje med munker fra enhver annen kristen orden. Sant nok regnet de seg som krigere, soldater, men som Guds soldater. Dette gjør dem på et vis mer i slekt med frelsesarmeen enn en hvilken som helst ”verdslig” arme. Som alle andre munker var de forpliktet på å overholde reglene som gjaldt for deres orden, i dette tilfellet St. Benedicts regler, revidert av blant annet St. Bernard. 

Tempelriddernes oppgave skulle være å beskytte pilegrimenes reiser til Det Hellige Land. Ofte når det var involvert i store slag benyttet de seg av muslimske leiesoldater. 

Fra munkevesen til pengevesen 

Tempelridderne var ikke underlagt andre autoriteter enn pavens, og kunne derfor bevege seg fritt uavhengig av grenser. De var også fritatt fra skatter og toll. Etter hvert var det ganske få av ordenens medlemmer som var involvert idet som skulle være ordenens hoverdoppgave: beskyttelsen av pilegrimer. De fleste arbeidet med finansielle oppgaver, opprinnelig for å sikre krigernes økonomi, etter hvert ble det finansielle et mål i seg selv, noe som førte til utviklingen av verdipapirer og sjekker – altså en tidlig form for bankvesen. Dette resulterte til at ordenen ble uhyre rik på verdslig gods og gull. Fokuset ble altså flyttet fra et ideelt og religiøst munkevesen til et sekulært pengevesen.

Tempelriddernes endeligt 

Tempelridderordenen ble opphevet av paven i 1312, og dens siste stormester, Jacques de Molay, ble brent på bålet i Paris i 1314. De fleste av ordenens jordgods i England og Frankrike ble inndratt av staten, mens de i Tyskland ble overtatt av Johannitterne. Dette var den definitive slutten på tempelridderne. I moderne tid er det ikke helt uvanlig at esoteriske organisasjoner fører sine røtter tilbake til tempelridderne, men slike påstander mangler ethvert faktisk historisk fundament.

Troverdighet og galskap

ABB har i dag fungert som vitne i sin egen sak og levert et meget sterkt innlegg mht å bli erklært sinnssyk.

I sin kommentar til Sørheim og Husby sier han at personen som de sakkyndige beskriver åpenbart er syk. Men denne personen er ikke ham. De sakkyndige lyver og selv er han ikke voldelig – sier altså mannen som i følge vitner skrålte og lo mens han slaktet 69 mennesker. 

Kunne vi, for diskusjonens skyld, prøve å forestille oss at de psykiatriske sakkyndige ikke er ondsinnede og løgnaktige, men derimot profesjonelle fagfolk som samvittighetsfull har gjengitt samtalene med ham korrekt? 

Hvem har størst troverdighet? Psykiaterne som vi, i anstendighetens navn, må anta forsøker å gjøre en god jobb? Eller drapsmannen som kjemper for å bli erklært tilregnelig slik at han kan gå inn i historien som stor ideologisk terrorist, ikke bare en sinnssyk massemorder? 

Hvis vi altså går ut fra at psykiaterne ikke lyver (80 prosent, som han påstår), hva er det drapsmannen dermed sier? 

Dette var oppklarende.

Terrorfaglig kompetanse

Terrorens ansikt

Et tjern eller en innsjø 

En liten gutt jeg engang kjente påsto hardnakket at det lille tjernet oppe i skogen var en innsjø. Ethvert forsøk på å få ham til å innse at språklige uttrykk refererer til en konvensjon om felles forståelse av begreper ble møtt med samme vitende, nedlatende lille smil. 

De fleste av oss vil umiddelbart kunne enes om at uten en slik felles forståelse vil ord bli meningsløse og utvekslinger og av tanker og synspunkter umulige. Vi trenger noen faste felles referanser. Men gutten bare smilte av innvendingene. Han var fullstendig overbevist om at han befant seg i en posisjon som ga ham en eksklusiv rett og fullmakt til å definere både gjenstander og begivenheter i verden. Gutten var ikke psykotisk, men var sikker på sin definisjonsrett- og kraft over språket. Andre måtte da bøye seg for og underordne seg hans storhet. 

Paradokser 

Det som for meg har gjort fenomenet Behring Breivik så vanskelig å begripe er alle paradoksene, den komplette absurditet og alle selvmotsigelser som gjennomsyrer både mannen og hans groteske handlinger. Men hvis man betrakter ham i lys av den posisjonen han har tildelt seg selv, begynner tåka å lette litt. Han er ingen gåte, og som Einar Kringlen understreket i retten er ondskap ikke alltid en sykdom. 

Psykiaternes gjennomgang av drapsmannens barndom viser en ulykkelig mistilpasset guttunge som utviklet seg til en mistilpasset mann som i grunnen ikke fikk til noe her i livet. Det virker som at strategien han på et eller annet tidspunkt valgte for å bli ”noen”, har vært å snu opp ned på grunnleggende realiteter og anerkjente moralske standarder. Var dette et psykotisk gjennombrudd? Det får psykiaterne krangle videre om, men resultatet ser vi i den diktede livshistorien han presenterer for all verden i det såkalte ”manifestet” som han markedsfører gjennom et massemord. 

Den perfekte ridder 

Borte var den puslete taperen, frem stormer den mest perfekte ridder siden annen verdenskrig, tempelridderen, den store ideolog og ridderjustitiarius. 

Med ett slag måtte alle se hvilken en fabelaktig og mektig mann lille Anders var blitt: Han er ikke skoletaperen som ikke gjennomførte videregående, har i grunnen aldri vært det. Tilbakeblikket viser at han var klassens midtpunkt og flinkeste elev. Nå er han velutdannet, har hele 15 000 timers selvstudium bak seg. Han er heller ikke den mislykkede ungdommen som gikk konkurs da han forsøkte seg i forretningslivet, han er vellykket forretningsmann. Han er ikke den grå lille musen fra Frp, han er stor ideolog. Han er ikke unggutten som ikke avtjente verneplikten, han er militær kommandør i en mektig militær organisasjon, han er Norges kommende regent og Europas frelser. 

Omvendt moral 

Han har plassert seg selv et sted i universets sentrum, og herfra redefinerer han så vel språk som begivenheter – og krever å bli tatt på alvor. Alle uoverensstemmelsene med faktiske forhold forklares med at alle lyver. Hele 80 % av det rettspsykiaterne (”Asbjørnsen og Moe”) refererer fra deres samtaler er løgn. 

Ord og handlinger endrer mening i Anders´ munn: Når det blir påvist at han har vært hektet på dataspill, er dataspill plutselig blitt en like høyverdig intellektuell aktivitet som sjakk og burde vært olympisk gren. 

I den breivikske verden er allmenmenneskelige verdier og moralske normer snudd på hodet. Han har for mye kjærlighet, sier drapsmannen kort tid etter at han har myrdet 77 mennesker, han elsker sitt folk, men mange flere burde vært ”henrettet”. Bruken av dette kliniske begrepet ”henrette” ser ut til å skulle gi massakren legitimitet. For ridderjustitiariusen er gitt herredømme over liv og død, han myrder ikke, på linje med seriemordere som Ted Bundy eller det britiske ekteparet West: han henretter på heroisk vis forrædere – tilfeldige forbipasserende eller barn fra 16 år og oppover. Samma det, bare tilstrekkelig mange dør, og det burde jo vært mange flere døde. 

Den mest perfekte terrorist 

Ulrike Meinhof

Baader Mainhof-banden, 70-tallets tyske terrorister, omtalte seg selv som frigjørere. For dem var terroren rettet mot bestemte maktstrukturer og et middel for å nå et mål. Breivik snakker om terror som et mål i seg selv, flest mulig mennesker skal myrdes, å være terrorist omtales som et respektabelt yrke der han er den dyktigste av alle de dyktige terroristene verden har fostret. Det er nærmest snakk om terrorfaglig kompetanse. 

Dette er nytt. Begrepet terrorisme har vanligvis blitt benyttet for å karakterisere motparten i en konflikt og dermed frata dem legitimitet. Tyskerne kalte under annen verdenskrig de norske motstandskjemperne terrorister. Men Anders Behring Breivik ikke bare innrømmer at han er terrorist: han skryter av det. Han er stolt av sitt håndverk. Endelig noe han duger til. De høyreekstreme målene synes å være underordnet Anders Breiviks ønske om å være best i noe. 

Lene Hansen som hadde en datter som ble alvorlig skadet på Utøya, beskriver ham som en mislykket støvsugerselger som forsøker å selge noe helt annet. Det er en glimrende karakteristikk. 

Konservativ nasjonalist? 

Konservativ betyr i vanlig språkbruk ønske om å bevare det bestående. Nasjonalisme handler om å beskytte eller fremelske nasjonale verdier. Breivik kaller seg ”konservativ” og ”nasjonalist” – og går til angrep på alt som er norsk. 

Anslagsvis 12-15 000 nordmenn støtter Behring Breiviks politiske syn, de resterende nesten 5 millioner gjør det ikke. Disse 5 millioner nordmenn er altså forrædere mot de omkring ¼ prosent av befolkningen som både er ”riktig” etnisk og tenker de ”riktige” fascistiske tankene. 

Hvis Anders Behring Breivik og hans meningsfeller fikk sine ønsker oppfylte, ville det ikke bli mange igjen her på berget. Det ville ikke vært noen nasjon. 

Ted Bundy

Ted Bundy - smilende massemorder

ble henrettet i 1989 for drap på 30 unge kvinner. Drivkraft bak mordene? Seksuelle fantasier. Han viste ingen anger, derimot glede over å drepe. 

Anders Behring Breivik risikerer ingen dødsstraff for de 77 drapene han har begått fordi han lever i en rettsstat - som han forakter. Hva var drivkraften bak drapene? Politiske fantasier og forestillinger om egen storhet. Han viser ingen anger, derimot forteller det brede smilet at han virkelig koser seg. 

Behring Breivik - smilende massemorder

Endelig får mannen som har mislyktes i det meste han har foretatt seg all den oppmerksomheten han higer etter. 

Forskjellen på Bundy og Breivik? Prinsipielt ingen. På bakgrunn av sine fantasier og høyst private preferanser myrdet de begge svært mange uskyldige unge mennesker. Ingen anger. Det store JEG overskygger alt annet. 

Respekterer du Breivik? Respekterer du Bundy? 

Breivik er dypt krenket. Uten motforestillinger har han krenket 77 mennesker på den mest grunnleggende og bestialske måte det er mulig å tenke seg – ved å berøve dem deres liv. I tillegg har han krenket tusenvis av familiemedlemmer, venner og bekjente. Og han krever å bli respektert. Han er krenket over at han - i kraft av sine handlinger - blir vurdert å være sinnssyk. Morderen er altså krenket over å bli utsatt for det han kaller for ”karaktermord.” Han! Mord! Og karakter? 

Det ble for et par dager siden referert at Breivik mente seg sensurert av norsk presse – og at han i den forbindelsen uttrykte bekymring for Norges demokrati. Han ønsker å fjerne landets nåværende demokratiske styreform og erstatte det med noe annet, noe som til forveksling ligner teokratiske diktaturer han hevder å bekjempe. Noe som ikke virker helt logisk her? 

Når noen blir misforstått og underkjent av alle andre i sin samtid er forklaringen enten at vedkommende er et ikke-erkjent geni - eller at han er fullstendig ubrukelig både i nåtid og ettertid. Det er vel etter hvert liten tvil om hvilken av de to kategoriene Breivik hører hjemme i..

Dette er en mann som påstår at han ble headhunted av ”fremtredende” høyreekstremister pga sin overveldende intelligens. Et populært ungdommelig uttrykk faller meg i hu: Ja særlig!

Nesten mentalt skadet...

Massemorderen føler seg nesten mentalt skadet.

Kan det være et bitte lite glimt av gryende selvinnsikt?

Eller er det bare et av de vanlige uttrykkene for selvopptatt og selvmedlidende syting?

Herostratos

Grekeren Herostratos satte i år 356 fyr på Artemis-templet i Aten – for å bli berømt. Denne type berømmelse har gått inn i historien som ”herostratisk berømmelse.”

Mens ABBs drapsorgie åpenbart var på tegnebrettet sa han til en kjendis som han traff på byen at ”om ett år er jeg tre ganger så berømt som deg.”

Berømmelse har alltid sin pris, men det betyr kanskje ikke så mye - så lenge det er andre som betaler regningen....

Hellas har sin Herostratos, Norge sin Behring Breivik. 

Overveldende intellekt

Vår lokale selverklærte helt og tempelridder har funnet ut at AUF er en politisk ungdomsorganisasjon og at flere av ungdommene han myrdet til alt overmål hadde politiske verv! Denne formidable erkjennelsen fremstår som så ny og viktig at han insisterer å bruke rettens tid på å informere om dette.

Man kan ikke annet enn bøye seg i støvet for et slikt overveldende intellekt.

Talerstol?

Legg merke til ansiktsuttrykket

Forbildet

8. november 1923 forsøkte Hitler og en bande nazister å gjøre statskupp i Tyskland, det som senere er blitt kjent som ”Ølkjellerkuppet”. Som kupp betraktet var det en katastrofe og Hitler ble dømt til 5 års fengsel for høyforræderi 1. april 1924. 

I mellomkrigstidens politiske klima var det lett for nazistene å skåre billige poeng, og Hitler kunne brukte rettssalen som talerstol for sine ideer. Det faktum at han slapp ut igjen allerede 20. desember samme år som han ble dømt viser at nazismen hadde sympati og grobunn i den tids Tyskland. 

Rettssalen som talerstol

Dette var åpenbart også målet for vår lokale massemorder og terrorist: å skape mest mulig blest om seg og sitt ”budskap” for så – som Hitler – å vinne sympati og oppslutning gjennom å bruke rettssalen som talerstol for sine forskrudde tanker. 

Men allerede under drapsmannens forklaring begynner nedturen. 

Regentens første tale 

I stedet for den store folketaler som vinner massene med sin ordkunst og sin logikk, hører vi en gutt lese opp en dårlig skolestil som han har brukt flere måneder på cella til å snekre sammen. I stedet for ovasjoner og applaus, gjesper tilhørerne etter en stund, og på tross av sakens alvor er det enkelte som ikke klarer å holde latteren tilbake. Den nye regenten gjør ingen umiddelbar lykke i sin første og sannsynligvis eneste tale til sitt folk… 

Det er ingen offensiv fører vi blir konfrontert med, ingen ideolog, men en taper som drives fra skanse til skanse etter hvert som han konfronteres med realitetene utenfor gutterommets og internetts fantasiverden. Han er irritert på statsadvokaten som ”latterliggjør” ham når han blir utspurt om detaljer ved den selvkomponerte paradeuniformen. Men det er ikke anklageren som har designet det lattervekkende plagget: det er drapsmannen selv. Det er ikke statsadvokaten som latterliggjør Breivik. Det klarer han helt på egen hånd. Ta fra drapsmannen bombe og skytevåpen og det er ikke annet enn en puslet dagdrømmer tilbake – selv om drømmene har et grotesk innhold. 

Dårlig hukommelse og skadet følelsesliv

Hukommelsen er heller ikke helt patent, viser det seg. Når han blir spurt ut om ting han i følge det såkalte manifestet skal ha foretatt seg, er svaret noen ganger at han ikke husker hva han har skrevet. Han påberoper seg indirekte også definitorisk makt når han hevder at han ikke er en barnemoder – fordi ha ikke har myrdet barn under 14 år. Myndighetsalderen i Norge er 18 år. Er det greit å drepe barn mellom 14 og 18?  

I sitt klipp-og-lim prosjekt fremstiller han seg som velutdannet, han har angivelig brukt 15 000 timer til selvstudium. Men klarer ikke å huske en eneste bok han har lest. Han har – igjen angivelig – skåret svært høyt på en nettbasert IQ-test, men nekter å underkaste seg en faktisk test – fordi han ikke får forberede seg. Det er som å nekte å ta matematikkeksamen fordi man ikke på forhånd får lese fasiten. Han bommer på elementære historiske fakta og bruker ord feil. Det åpenbart skadede følelseslivet han legger for dagen prøver han også å heroisere; han har meditert, må vite, brukt samme meditasjonsteknikk som de gamle japanske samuraiene for å fjerne følelsene sine...

Men å fjerne følelser er ikke og har aldri vært hensikten med meditasjon, og lar knapt nok gjøre. Hvis man derimot ikke har særlig empati i utgangspunktet er det ikke noe særlig og ”å meditere” vekk. At samuraien og martyren Breivik ikke ga like mye blaffen i sitt eget som i andres liv ble med all tydelighet vist ved at han mot slutten av drapsorgiene ringte politiet og nærmest tryglet om å få ”kapitulere” før han løp noe som helst risiko. Ikke desto mindre hadde han – på forhånd – bevilget seg ett års dataspill som premie for sitt ”martyrium.” Martyrium? En ekte samurai ville begått harakiri hvis han mislyktes. Men ”kommandøren” valgte altså å kapitulere før han risikerte å komme i kamp. Å skyte barn er greit for denne selvutnevnte helten. Men altså ikke å kjempe mot bevæpnete voksne. Det er farlig, det...

Lånte fjær

Breivik har mange fine fjær. Ingen av dem er hans egne. Skjønt; i den multikulturelle hilsenen han møtte retten med de første dagene (litt italiensk fascistisk, litt tysk nazistisk) ser det ut for at Breivik har utfoldet hele sitt intellektuelle og kreative repertoar. Han har føyd til noen bitte små detaljer – som visstnok er unikt for hele tempelridderordenen der han både var justitiarius, kommandør – og eneste medlem – noe med å knytte neven med håndflaten ned…. Er det ikke storveis? På aktors spørsmål forteller Breivik at han ikun er en ringe fotsoldat – selv om han altså har utstyrt seg med mange gjeve titler. 

Patetisk

Han har etter hvert også plukket opp et nytt ord som han bruker til stadighet: pompøst. Han hadde vært for pompøs til å begynne med. 

Nei ikke pompøs. Patetisk.

I stedet for å målbinde aktor og trollbinde tilhørerne med sin retorikk, i stedet for å gjøre rettssalen til en talerstol og rettsaken til en vandring fra seier til seier, kan vi iaktta en engstlig og sint mannsling som kjemper en desperat og defensiv kamp for i beste fall å unngå å bli erklært sinnssyk.

ONDSKAP

Å beskylde andre for ondskap er en tvilsom sport. Etter 11. september ble det sagt at retorikken til Osama bin Laden og Bush var på fallende lik, og at begge parter beskyldte den andre for å representerer det onde. 

Filosofen Lars Fr. Svendsen deler ondskapen inn i 4 kategorier: 

Ondskapens 4 kategorier 

1. Demonisk ondskap: at man gjør ondt fordi det er ondt. Denne formen for ondskap har noe ”godt” ved seg fordi den tilfredsstiller utøveren. 
2. Den instrumentelle ondskapen: den onde handling er ikke et mål i seg selv, men et middel for å oppnå et mål..
3. Den idealistiske ondskapen: man gjør noe ondt i troen på at det er godt. Her finner vi korstogene. Larsen plasserer også terrorister og nazister her. 
4. Den dumme ondskapen: at man handler ondt uten å tenke over at det er ondt. Skiller seg fra den idealistiske ondskapen ved at man ikke tenker over at det man gjør er ondt. 

Høyreekstremisme

For meg synes det som om høyreekstremistene - enten de nå kaller seg ”militante nasjonalister”, nasjonalister, nasjonalsosialister, fascister eller nazister - representerer en kombinasjon av de tre første formene for ondskap. Som oftest fremstår de som et slags moralens vrengebilde der det som i vanlige menneskers bevissthet fremstår som umoralsk og ondt, blir glorifisert og idealisert, mens godhet blir latterliggjort og foraktet. 

Høyreekstremismens utgangspunkt er asymmetri: noen (en etnisk gruppe, nasjon, mennesker av en bestemt hudfarge, kultur eller tilhørende en bestemt religion) defineres som bedre og mer verdifulle enn andre. Dette utgangspunktet blir vanligvis fremstilt akiomatisk (som selvinnlysende). På tross av dette bruker ideologene bak disse tankeretningene ofte atskillig energi for å forsøke å begrunne og rettferdiggjøre påstandene sine.

Interessant nok består disse begrunnelsene som oftest av lett påviselige løgner, bevisste fordreininger av historiske fakta og systematiske mytedannelser. Det er for eksempel ikke mulig å stille spørsmål om hvorvidt den systematiske utryddelsen av jøder og annerledestenkende fant sted under annen verdenskrig. Likevel blir dette ofte benektet av dagens såkalte ”nasjonalister.” Her fornektes historiske fakta. Av hensyn til et større og bedre mål? En illusorisk ”rases” overherredømme? 

Vi ser hvordan det ekstreme høyre forherliger vold og terror, hvordan de forakter menneskeliv og alminnelige menneskerettigheter, hvordan løgn opphøyes til høy moral. Jeg synes ofte det kan være vanskelig å få øye på noe annet enn ondskapen som mål i seg selv. 

Det er mulig Anders Behring Breivik er psykotisk, dvs det man i dagligtale kaller sinnssyk. Likevel er han en typisk representant for det ekstreme høyre. 

Nordisk rase? 

Den ”ariske” myten, som fortsatt ser ut til å være levende, forteller at den ekte nordmannen er høy, blond og blåøyd. Et kikk i speilet og på naboen burde være nok til å realitetsorientere de fleste. Breivik fremstod som svært nordisk og blond på portrettbildene av seg selv som han la ut på nettet før drapsorgien. Etter noen måneder bak murene er han like brunhåret som de fleste av oss. Den nordiske ”arier” har aldri eksistert annet enn i fantasien til en del perverterte individer. 

Nasjonalisme? 

Norge startet som små samfunn av jegere, senere bønder og fiskere. Noen av innvandrerne kom fra Nord-Europa, men som overalt ellers har befolkningen opprinnelse flere steder i verden. Norge ble samlet til en slags nasjonalstat av Harald Hårfagre i 872. I 1030 ble landet formelt kristnet, og selv om dette skjedde med bål og brann, var det innledningen til sivilisering av landet. 

Allerede på 1200-tallet ble lovverket samlet under Magnus Lagabøter, og den humanitetstradisjonen som kan resultere i at Breivik idømmes psykiatrisk behandling, kan føres tilbake til dette lovverket der prinsippet om at gal manns drap ikke straffes med døden. Det norske lovverket som beskytter psykotikere er tilnærmet unikt i verden, og hører med til vår kulturs eldste tradisjoner. Norge har i mer moderne tid stått i spissen for å forsvare demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. 

Hva slags nasjonalisme er det de norske ”nasjonalistene” representerer og kjemper for? De demokratiske tradisjonene? Breivik og flere av hans likesinnede nekter å anerkjenne den norske rettsstaten, og avsverger seg dermed en juridisk tradisjon som fører 800 år tilbake i tiden. Eller er det fantasien om den herlige vikingtiden som begynte i ca år 800 og varte i knappe 250 år som er det "egentlige" og "ekte" norske"? 

Ondskap

Mannen som myrdet 77 mennesker sitter med et fornøyd lite smil om munnen mens aktor og vitner beskriver hans groteske handlinger og resultatene av dem. Hvis dette ikke er ondskap, har begrepet mistet sitt innhold. 

Det er forbusende at ikke flere av oss nordmenn ytrer seg mot disse selverklærte heltene som insisterer på å befri oss fra oss selv, disse menneskene som knapt kan karakteriseres som annet enn onde, uavhengig av hvilken definisjon av ondskap man benytter. Hvis høyreekstremistenes nasjonalisme representerer vår nasjonalitet - vel, da er Norge et ondt land land og nordmenn onde.

Anders Behring Breivik og andre ”nasjonalisters” nasjonalisme har lite med norskhet og norsk nasjonalisme å gjøre, men er nærmest en blåkopi av de middelalderske terrorregimene de hevder å forrakte så inderlig.

Showtime

Det er rørende å se hvordan en massemorder faktisk er i stand til å gi uttrykk for følelser. Han gråter. Objektet for sympatien, sorgen – eller hva det nå er han måtte føle, er naturligvis ham selv.

Jeg så en gang klipp fra en rettssak i USA der en av landets verste seriemordere gjennom alle tider møtte hatet og bebreidelser fra familiene til jentene han hadde myrdet med et nedlatende blikk. Inntil moren til et av ofrene sa: Jeg synes synd på deg.

Da gråt ham.

For det var naturligvis ham det var synd på.

Breiviks psyke ser ut til å være formet over samme selvdyrkende narsissistisk lest.

Nå er det showtime og drapsmannen får all den oppmerksomheten han har higet etter. Sirkuset kommer til å foregå noen uker fremover.

La oss deretter glemme dette ynkelige misfosteret av en mannsparodi.

Nazismen og overmenneskene

Nazisme i praksis

Nazisme er blir ofte beskrevet som fascisme pluss rasisme, og er en forkortelse for Nationalsozialismus – nasjonalsosialisme.

Fascistiske ideer og organisasjoner var i fremvekst i hele Europa i mellomkrigstiden, og kuliminerte i opprettelsen av Italias fascistparti under Mussolini og i Tysklands ”Nasjonalsosialistiske Tyske Arbeiderparti” (NSDAP) under føreren Adolf Hitler.

Hitler. Høy, slank, blond arier?

Mens nazismens ”sosialistiske” elementer knapt nok var tilstedeværende, var derimot nasjonalismen sterkt fremtredende.

Nazismen delte fascismens ideer om en ikke-demokratisk nasjonalstat ledet av en ”sterk” mann (førerprinsippet) der parlamentarismen var satt ut av spill. Kampen mot sosialisme (”bolsjevismen”), og liberalisme var sentral. Den fascistiske og nazistiske nasjonalstat er korporativ, dvs at det er staten som styrer så vel arbeidsgiver- som arbeidstakerorganisasjonene. Andre viktige fellesideer var anti-feminisme, forakt for svakhet, imperialisme, militarisme, anti-intellektualisme og dyrking av myter.

Imperialisme og militarismen førte naturlig over i erobringskriger. Anslått antall døde under annen verdenskrig: 82 689 700 mennesker.

Men der fascismen er nasjonalistisk, er nazismen i tillegg rasistisk.

Himmler. Høy, slank, blond arier?

Nazistenes rasisme bygger på om forestillingen at den germanske eller ariske ”rasen” er alle andre overlegen, både fysisk og intellektuelt. I et forsøk på å underbygge denne påstanden grep man til pseudovitenskapen, først og fremst sosialdarwinisme. I Darwins uttrykk ”the survival of the fittest” (fit = passe, tilpasse, egnethet) ble ordet fit tolket som den sterkeste. Dette er en "darwinisme" ingen evolusjonsbiolog vil kjenne seg igjen i.

Og fra denne biologiske feilslutningen foretok man en moralsk og filosofisk feilslutning: den som er sterkest og mest hensynsløs fra naturens side har rett til å herske over de svakere. De svakere blir ganske enkelt definert som de ikke-ariske folkeslag, først og fremst jøder, slavere og sigøynere. Vi får konstellasjonen overmennesker (høyreiste, blonde og blåøyde ariere) mot undermennesker (mørkhårede, mørkhudede).

Göring. Høy, slank, bond arier?

Spesielt jødene utmerker seg som undermennesker: de sammenlignes med rotter og skadedyr. Jødene ble utpekt som syndebukker for det meste som hadde gått galt, både i Tyskland og resten av verden, noe som ikke var vanskelig for nazistene å få til. Antisemittismen har dype røtter i europeisk kultur, også i Norge.

I Kong Christian Vs Norske lov av 15. april 1687 erklæres jøder uønsket i Norge, og dette forbudet blir gjentatt i den nye grunnloven av 1814:  

"Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Jødene utstyres med nedarvede negative karakteregenskaper: de er upålitelige, grådige og slue. Arierne, derimot, utmerket seg ved sitt vakre utseende, sin intelligens og sin besluttsomhet.

Goebbels. Høy, slank, bond arier?

Konstruksjonen "ariere" blir også tilkjent æren for å ha bygget imperier opp gjennom historien. Ettersom de germanske stammene i den virkelige verden verken har bygget imperier eller gjordt andre storverk, måtte man postulere noen sammenhenger: Arierne kom egentlig fra de sunkne Atlantis og var den rasen som ga opphavet til Romerriket, Egypt og Inkariket i Sør-Amerika. Alle fremskritt i verden har sin opprinnelse hos disse arierne, og nedgangstiden startet da de ariske overmenneskene blandet seg med undermennesker.

Dette er ideer som knapt nok noe vettig menneske kan annet enn le av, men ble tatt på alvor av Nazi-Tysklands lederskikt og fikk katastrofale følger. Det er trist å se at lignende ideer fortsatt markesføres.

Nazistenes utryddelse av ”undermennesker” var resultat av disse fantasiene: rasen måtte renses, dvs. undermenneskene måtte utryddes. Nazismen som ideologi har folkemordet som logisk konsekvens.  Mer enn 6 millioner jøder ble systematisk utryddet i løpet av krigen. Selv etter at Tyskland i praksis hadde tapt krigen, fortsatte jødeutryddelsen med full styrke. 

Massemord - fortsatt benektet....

En kikk på noen overmennesker
Overmenneskenes overmennesker, nazilederne, fylte ikke akkurat
sine egne "arier"-krav.

Hitler var ikke nettopp blond, sterk og høyreist. Han vart plaget av kronisk forstoppelse og sannsynligvis avhengig av amfetamin. Mye taler for at han led av syfilis, og han var åpenbart sterkt redusert, både fysisk og psykisk mot slutten av sitt liv.

Himmler, heller ingen blond, arisk adonis. Mislykket i alt han hadde foretatt seg, til og med som kyllingoppdretter. Derimot vellykket som overmenneske og massemorder - så lenge han hadde andre til å utføre ugjerningene for seg.

Göring var i en periode innlagt på sinnssykehus pga sin morfinavhengighet. I sine velmaktsdager var han fortsatt avhengig av morfin og ekstremt overvektig. Heller ikke han utmerket seg med sitt blonde og "ariske" utseende.

Goebbels var mørk, kortvoks og hadde klumpfot, og var den eneste i nazieliten som hadde høyere utdannelse - en doktorgrad i litteratur. Ble derfor titulert som dr. Goebbels.

Dette er mennesker som fortsatt dyrkes som "overmennesker" av folk som sårt trenger noen å se opp til. 

Noe til helter for dagens nynazister.

Fascisme

”Fascisme er best definert som en revolusjonær form for nasjonalisme, en som fremstiller seg selv som en politisk, sosial og etisk revolusjon som sveiser 'folket' sammen i et dynamisk nasjonalt fellesskap under nye eliter som er fylt av heroiske verdier. Kjernemyten som inspirerer dette prosjektet er at bare en populistisk bevegelse hinsides klassemotsetninger og bestående av rensende, cathartisk nasjonal gjenfødelse (palingenesis) kan hindre forfallets flodbølge.” 

Roger Griffin, professor i historie ved Oxford Brookes University

”(Fascisme er) en form for politisk atferd preget av tvangsmessig opptatthet av samfunnets forfall, ydmykelse eller offerstatus. Ved kompenserende dyrking av enhet, energi og renhet, der et massebasert parti av engasjerte, militante nasjonalister (….) samarbeider med tradisjonelle eliter, oppgir demokratiske friheter (…) og uten etiske eller juridiske begrensninger (forfølger) målene om intern rensing og ekstern ekspansjon.” 
Robert O. Paxton, professor emeritus ved Columbia University

Fascismen er en politisk ideologi som vokste frem i mellomkrisgstiden – og som fortsatt eksisterer som en politisk maktfaktor. Den har navn etter det gamle romerske maktsymbolet fasces, en bunt pinner bundet sammen med en øks. Og i og med dette symbolet er vi ved sakens kjerne: Drømmene om gjenoppliving av fordums storhet.

For fascismen grunnlegger i Italia, Benito Mussolini, var Italia det gamle romerske imperiums arvtaker. Hvordan beskrive fascismen som ideologi? Vanskelig, ettersom den spiller på følelser og mangler et enhetlig og gjennomtenkt teorigrunnlag. Mussolini selv hadde bare forakt til overs for teori. Det som betød noe var handling.

Fascismen i Italia skulle samle det italienske folket ved hjelp av emosjonelle bånd, den skulle bygge på myter om Romas gamle storhetstid og gjenopprette det romerske imperium. Den representere altså en nostalgisk romantisering og idealisering av en mytologisert og idealisert fortid, spesielt det førindustrielle jordbrukssamfunnet.

Fascismen som ideologi er først og fremst nasjonalistisk, men nasjonalistisk på en vulgær, sosialdarwinistisk måte, og har som grunnleggende forestilling at nasjonene befinner seg i en permanent krigs- eller kamptilstand. Dette er en krig der de sterkeste vinner, mens de svake bukker under. Her forfektes altså den sterkestes rett og en uttalt forakt for svakhet. Ettersom ekspansjon av territorier forutsetter militærmakt, er fascismen militaristisk. Fascistpartiets milits, kalt svartskjorter etter fargen på uniformen, var militært organisert.

Nasjonen, gruppen, staten, er den viktigste komponenten og sentrum i det fascistiske tankeunivers. Staten må derfor være sterk, totalitær, og alt som kan tenkes å svekke den må vekk: demokrati fører til kaos og erstattes av ”førerprinsippet”: én sterk mann som dyrkes, en ”fører” som det skapes en enorm kultus rundt, og som står i spissen for en liten elite, et parti, som konstituerte seg selv.

Fascismen er en ikke-demokratisk autoritær og diktatorisk styreform, men det er viktig å være klar over at ikke alle autoritære styreformer er fascistiske.

Fellesskapets interesser går foran individets, noe det kjente fascistiske slagordet ”fellesnytten foran egennytten” vitner om. Massene skal mobiliseres og begeistres for det fascistiske nasjonale prosjekt, og vold er et legitimt middel for å nå de målene man har satt seg. At det er en svimlende motsigelse mellom dyrkingen av et bestemt individ, ”føreren”, hans tanker og interesser på den ene siden, og ”nasjonen”, den tause massen som skal la seg lede, på den annen, bekymrer ikke fascisten. For fascismen bryr seg ikke om tenking; selvstendig tenking og demokratisk ideer svekker tvert i mot staten. Og statens interesser defineres til enhver tid av ”føreren.” Statens fiender må fjernes. Idealene for enkeltmennesket er disiplin, underordning, lydighet, offervilje – og helten. Dyrkingen av det heroiske spiller en fremtredende rolle i fascistiske myter, den nasjonalistiske kjempen som uten tanke for seg selv ofrer seg i kamp for sitt land og sin fører.

Klassekamp avskaffes. Det samme gjelder selvstendige arbeidstaker- og arbeidsgiver-organisasjoner. Selv om den private eiendomsrett opprettholdes, er det staten som disponerer over eiendommen. Arbeidslivet reguleres ved at staten fastsetter arbeidsforhold og lønn - statskontrollert korporativisme - som innebærer at staten skal disiplinere organisasjonene som representerer arbeidsgiver og arbeidstakere (korporasjoner). Kvinnen er underordnet mannen. Hennes plass er i hjemmet, og hennes viktigste funksjon er å føde og oppfostre barn.

Selv om det var Mussolini som grunnla den fascistiske bevegelse i Italia, sto disse autoritære tankeretningene sterkt i mange europeiske land. Fascismen døde ikke ut i og med fascistenes og nazistenes nederlag i 2. verdenskrig. Den fikk en knekk, men døde ikke. I Sverige var det ikke noe landssvikoppgjør, og flere av de svenske nazistene fortsatte ganske enkelt som før. I Norge kjempet en liten gjeng landsvikdømte for oppreisning. Disse spilte en betydelig rolle i det lille nynazistiske miljøet som etter hvert vokste frem. I hele etterkrigstiden har det eksistert fascistiske nettverk, og etter internett dukket opp, har fascistene fått ny vind i seilene.

Nettavisenes kommentarfelt er gjennomsyret av fascistiske grunnholdninger.

Etnisitet og opphav?

"Eva" - vår mitokondrielle stammmor

Noenlunde slik så hun ut, hele menneskehetens stammor, som levde i Afrika for ca 150 000 år siden. Alle nålevende mennesker har denne svarte kvinnen som felles opphav. Tilbake til henne er det bare ca 9300 generasjoner når man regner 16 år for hver generasjon. Et lite øyeblikk i utviklingshistorisk perspektiv.

Utvandringen fra Afrika startet for omkring 85 000 år siden da en liten gruppe på mellom 150 og 1000 mennesker krysset Rødehavet.

Etterkommerne av disse menneskene har så befolket hele verden.

Mørk hud beskytter mot solens ultrafiolette stråler, men med mindre sollys fører denne hudfargen til at det dannes for lite D-vitamin. Jo lenger nord menneskene vandret, og jo flere generasjoner de bodde i solfattige strøk, desto lysere ble huden. Det tar evolusjonen 25 000 år å forandre svart hud til hvit. Blondt hår skyldes en tilfeldig mutasjon i relativt nær fortid.

Jordbruket ble sannsynligvis først utviklet i Syria for vel 10 000 år siden og var en av menneskehetens første virkelig store kulturelle og økonomiske landevinninger. Fra midtøsten spredte jordbruket seg nordover til Europa. De første byene dukket opp for 7000 år siden i samme område, og to av de eldste vi kjenner er Jeriko (på den okkuperte vest-bredden) og Catal Huyuk (Tyrkia).

Alle som har lest litt historie kjenner til begrepet "folkevandring." I enkelte tidsepoker har store folkegrupper brutt opp og forflyttet seg til nye områder der de har slått seg ned, fortrengt og/eller blandet seg med de som allerede bodde der. Men også utenfor disse dramatiske periodene med svære demografiske endringer, har man vandret og utvekslet såvel gener som tanker og ideer, kultur og språk. Mennesket er i sitt vesen "multikulturelt."

Migrasjon er snarere regelen enn unntaket i menneskenes historie, både på mikro- og makroplan. De fleste har flyttet en eller flere ganger i livet innenfor landets grenser, noen ut av eller inn i landet eller har ektefeller fra ganske andre steder på kloden. Slik har det alltid vært. Og den "rotekte" engelskmann er normalt en blanding av anglere, saksere og normannere, med innslag av keltere og pictere.

Islands befolkning, som mange forestiller seg bestå av renrasede "germanere" ettersom de stammer direkte fra de norske vikingene, viser seg å ha et sterkt innslag av skotske og irske gener - i tillegg til indianske og sannsynligvis også samiske.

I VG nett siteres massemorderen fra Utøya. Han sier: "... jeg mener at ulike etniske grupper skal være der de har sitt opphav."

Sitt opphav?

Kanskje han forestiller seg at nordmenn har utviklet seg direkte fra homo erectus - helt uavhengig av resten av menneskeheten - f.eks. i nærheten av utløpet til Akerselva?

Dette er en mann som heller ikke unnlater seg å stille sin kunnskapsløshet til offentlig skue, i tillegg til alle sine andre åpenbare mentale skavanker.

Menneskeverd?

"Alle dyr er like, men noen dyr er mer like enn andre" (George Orwell, Animal Farm).

Stabssersjant Frank Wuterich sto bak drapene på 24 sivile og ubevæpnede irakere. Han ble først dømt til 90 dagers fengsel, men slipper å sone. I stedet ble han degradert til menig.

Soldatens handlinger slutter seg fint inn i en lang amerikansk tradisjon med massakre på sivile, helt siden indianerkrigene, via blant annet Song My i Vietnam og nå til Irak. Amerikanske soldater ser ut til å være hevet over såvel normale moralske standarder som internasjonale lover.

Hvis denne gode soldat hadde myrdet 24 mennesker i et tilfeldig boligområde i f.eks. Boston ville nok den strafferettslige reaksjonen vært annerledes.

Men irakiske liv vurderes vel som betydelig mindre verdt enn amerikanske. Andre logiske årsaker til en slik forskjellsbehandling er jeg ikke i stand til å se.

Direktelinje til Gud?

Det må være fint å ha direktelinje til Gud slik at man til enhver tid har tilgang til Vårherres motiver, slik Per Haakonsen har. I et foredrag på et åpent møte arrangert av Krf i forrige uke forklarte han drapshandlingene på Utøya med Guds vrede mot Arbeiderpartiet pga Norges forhold til Israel.

Historiens gang har altså ingenting med politikk og med menneskers handlinger å gjøre. Nei, menneskers handlinger er egentlig Guds handlinger - og der fordampet den fri vilje og enkeltmenneskets ansvar i lut(h)er teologi.

Jeg som i min naivitet trodde at massemordet skyldtes en samvittighetsløs høyreekstremists vrede mot Arbeiderpartiet. Men så var det altså Gud. Hvem kunne vel trodd det?

Minner litt om Osama bin Ladens utsagn etter 11. september. Den gangen var det Gud som hadde velsignet noen unge arabiske muslimer... Nå er det vel Gud som har velsignet en ung etnisk nordmann? Eller?

Litt pussig at man her i landet er bekymret for islamsk ekstremisme når man ser hva enkelte "kristne" greier å vrenge ut av seg.

Bhatti suicidal?

Arfan Bhatti viser tydelige tegn på suicidalitet. Hans ønske om å bo i et Norge der sharialover hersker kan knapt tolkes som annet enn dødsønsker.



I Iran henger man kriminelle av Bhattis kaliber.

Religiøs leder?

Banditt

Samme banditt, nå som religiøs leder med skjegg

Det må stå dårlig til med de muslimske ekstremistene her i landet når de ser seg nødt til å  velge en notorisk yrkeskriminell som frontfigur.

Arfan Bhatti: debuterte som kriminell som 13-åring, tilknytning til Young Guns, arrestert for knivstikking av en butikkeier da han var 15, dømt for vold mot politiet, involvert i torpedovirksonhet og i 2008 dømt for medvirkning til skyting mot synagogen i Oslo.

Kan norske muslimer finne seg i å bli identifisert med et slikt utskudd?